Da Anne Grete (Ellingsrud) var fem år gammel i 1958, la hun og familien ut på en reise som hun i dag deler erfaringer fra. – Ondskapen som rammet kongolesere må ikke ties i hjel

Her er noen bilder fra Anne Gretes oppvekst i det som heter DR Kongo, som var belgisk koloni fra 1908 til 1960 da landet ble selvstendig.

– Jeg var med mine foreldre til Kaziba i Kivu-provinsen i Kongo fra jeg var 5 år i 1958, til jeg ble sendt hjem til Norge i 1964 tolv år gammel. Jeg ble sendt til Norge fordi det var opprør og uroligheter i landet etter frigjøringen fra belgisk koloni. Det ble noen vanskelige år i Norge uten foreldrene mine. Det tok tre år før jeg så foreldrene mine igjen i 1967.

Hun har funnet fram noen bilder fra familiealbumet som hun deler med oss. Mange opplevelser og erfaringer fra oppveksten i Kongo har hatt stor betydning for hennes liv. Noen opplevelser husker hun spesielt godt.

Lille Anne Grete 5 år gammel skuer utover Kaziba i Kivu-provinsen i Kongo.

Kaziba ligger 1850 m.o.h. og det er 60 km til nærmeste by Bukavu. Klimaet er preget av temperaturer ned mot 0 om natten og opp mot 35 til 40 varmegrader midt på dagen. Det var mye malaria i området som utgjorde Kaziba.

Reisen fra Norge med lastebåt til havnebyen Matadi og bil med 16 ferjepasseringer på Kongoelven tok til sammen seks uker. Joseph Conrad ( 1857-1924) er kjent for å ha skrevet romanen «Mørkets hjerte» i 1902, som beskriver Kongofloden og trekker paralleller til grusomhetene som fant sted i perioden 1885 til 1908 da kong Leopold 2. av Belgia hadde «Fristaten Kongo» som personlig eiendom.

Venneflokken i Kaziba. Jeg hadde en eventyrlig oppvekst i Kaziba før jeg ble sendt til internatskole for misjonærbarna til Muganga i Kivu-provinsen. Selve internatskolen gikk også greit for mitt vedkommende. Jeg kom hjem hver helg. Det var tiden i Norge uten foreldrene mine som var vanskelig for meg.

På bildet står jeg midt i flokken av gode venner sammen med Pierre, Alfayo, Magdalene, Ruth, Beltzeba, Buhendwa og Gelda som var min jevnaldrene bestevenninne som står til høyre nærmest meg.

Jeg var med Gelda på oppdagelsesferd i landsbyen, vi besøkte Geldas bestemor og hørte eventyr på swahili, spiste manyokgrøt og kumage, bananer og var ute hele dagen. Vi besøkte også Kazagara og trodde at de hvite fuglene hans var forhekset.

Gelda sa en dag til meg: Hvorfor vil du bare leke med meg når du ikke har noen hvite barn å leke med? Jeg inviterte henne til min fødselsdag. Det jeg fortsatt skammer meg over er at jeg dusjet henne i kaldt vann naken ute på gårdsplassen før hun fikk en ren kjole – og så kunne hun komme inn og være med på fødselsdagsselskapet.

Hvor hadde jeg lært at hun måtte vaskes før hun kunne komme inn? Det er fra min side en krenkelse som jeg helst skulle ha ugjort. Jeg hadde det i meg, og har kjent på det senere.

Gelda ble utstøtt fra familien som enslig mor og døde ung.

For lenge, lenge siden kjente jeg en mann som het Kazagara i Kaziba. Han var det mine foreldre kalte hedning. Han var både lege og prest og var en trolldoktor som kurerte sykdommer og ga medisiner for blant annet utroskap.

Betalingen var ofte i kuer eller geiter, og Kazagara hadde mange kuer og sammen med kuene var det hvite fugler (kuhegre) som satt på kuene og spiste lopper og utøy.

Bildet viser meg og Rhode Iren Ludvigsen på huk i samtale med Kazagara utenfor huset vårt i Kaziba.

Kazargara var nysgjerrig på den hvite legen som kom og tok fra ham arbeidsoppgavene. Han lærte meg stammespråket mashi og vi ble gode venner. Han spurte faren min om å få kjøpe meg for to kuer, men det kom aldri på tale. Der gikk det en grense selv for faren min som stort sett kom godt ut av det med alle kongoleserne.

Den dagen Kazagara døde så forsvant også de hvite fuglene, som jeg og venninnen min Gelda trodde var forhekset av Kazagara.

Første pasient Nakangu, en spinkel ung kvinne som skulle føde. Første utfordring for far Osvald Orlien som fikk et kall til å reise ut som misjonær til Kongo 17 år gammel.

Det tok 30 år før Osvald kom som misjonslege til sykehuset i Kaziba i Kivu provinsen i 1958. Alt var nytt og primitivt, uten elektrisk lys og med parafinlamper og et oppslagsverk, måtte legen vise hva han var god for som kirurg midt på natta.

Nakungu hadde vært hos trolldoktoren og fått en medisin som virket forsinkende på fødselsveene og var som gift og ga kramper. Legen forsto straks at pasienten og barnet var i stor livsfare. Pasienten fikk hjertestans på operasjonsbordet.

Førstehjelp med munn til munn-metoden og sprøyter med adrenalin rett i hjertemuskelen, reddet livet til Nakangu og barnet som ble forløst med keisersnitt.

Bildet viser min mor Hildora som alltid sto ved Osvald sin side med Nakungu mellom seg.
Nakangu og barnet ble tatt godt vare på en hel måned på sykehuset. Siden den første pasienten overlevde og barnet hun fødte var velskapt, turte andre pasienter å oppsøke den hvite legen og det ble mindre arbeid for trolldoktoren Kazagara som hadde tjente seg rik og mektig siden han fungerte som både lege og prest fram til misjonslegen kom og startet et sykehus i Kaziba.

Et sykehus som fortsatt står der og drives av kongolesisk helsepersonell.

Osvald Orlien sammen med Hildora Orlien. Det gikk ut en kunngjøring fra det kongelige slott høsten 1975 at Osvald Orlien skulle hedres med ridder av St. Olavs orden for 20 års tjeneste og spesiell innsats for menneskehetens beste utenfor Norge.

Osvald ønsket å dele den hederen med sin trofaste kone gjennom alle år og møtte også i audiens på slottet hos kong Olav for å takke for hederen.

Personlig deltok jeg ikke på den offisielle markeringen da jeg fortsatt kjente på et svik som misjonærbarn som ble sendt bort fra foreldrene mine.

Jeg var 23 år da faren min ble hedret. I dag kan jeg se med andre øyne på arbeidsinnsatsen mine foreldre la ned i Kongo fra 1958 til 1978. Jeg vet at de begge ga sitt liv for misjonen og kongoleserne, og jeg har forsonet meg med den oppgaven de la ned ved å bygge opp et sykehus og en sykepleierskole og et barnehjem i Kaziba.