Denne gangen var det en litt mer edruelig samling politikere som hadde tatt turen til Grorud samfunnshus, der budskapet handlet om at «akkurat nå er kontoen tom, men vi skal jobbe for at neste prosjekt går til Groruddalen».
Og det i seg selv er prisverdig – all den tid valgkamp tradisjonelt er knyttet til store vyer – hvor de neste fire årene gjerne ender med at man må svelge både valgløfter og kameler.
Samtidig er det også et ufravikelig faktum at Fornebubanen ble vedtatt – og bygget – og det får man faktisk ikke gjort noe med nå. Og kanskje er det et lite viktig byvekstgrep som flertallet (forhåpentligvis) tror.
Men når man sitter i Groruddalen er det ikke å komme utenom at dette lyder – om ikke som ansvarsfraskrivelse, så i hvert fall noe hult. For uansett om man sier at det er dalens tur neste gang – så var det ikke dalens tur forrige gang. Politikerne ber om vår tillit gjennom valgseddelen, men da må det være grobunn for den tilliten.
Man føler rett og slett avmakt når det gang på gang ender på denne måten, der de største satsingene skjer i vest, de mest upopulære grepene tas i øst. Og det hjelper heller ikke at bydelspolitikere forteller om at skjønn enighet i lokalpolitikken splittes opp i partilinjer på rådhuset – eller at partier finner sammen på kommunenivå uten forankring i de lokalmiljøene byggevedtakene faktisk berører.
Den virkelig store faren med dette er at folk ender opp med en følelse av at det ikke nytter. At de ikke lyttes til. Og her bør varselsbjellene ringe, for lav valgdeltakelse er et enormt demokratisk problem. Og det vet vi at partiene og politikerne også vet – for de prater om det samme. Oslo kommune bruker store ressurser på å engasjere folk i lokaldemokratiet, å få dem til å stemme.