Jeg jobber tett opp mot frivillighet, ser daglig hvordan lokalbefolkningen anstrenger seg for å skape sosiale arenaer hvor mennesker kan møtes, enten det er å organisere møteplasser for ungdommer på fredager, arrangere strikkekafé for dem som liker å strikke, språkkurs for dem som ønsker å lære et nytt språk, eller sosiale sammenkomster for dem som feirer ramadan eller jul, eller andre høytider. Energien merkes på mange måter, kanskje særlig i hvor kontaktsøkende og åpne menneskene her er. Denne sosiale energien, og følelsen av community, er så sterk at å jobbe her tidvis oppleves mer som en livsstil enn en typisk jobb (dette, fra en som ikke har vokst opp i Groruddalen).
Tidligere i dag snakket jeg med en frivillig i bydelen, som delte noen erfaringer fra mottaket hen var på for en del år tilbake. Jeg spurte, hvordan klarte du å holde motet oppe, da du ankom et land, uten språk, økonomisk trygghet, uten å vite om du skulle se din familie igjen?
Tross årene som var gått, mintes vedkommende følelsen av å ankomme mottaket i Norge. Det var stille. Folk snakket ikke med hverandre. Alle var fremmede. Det var ingenting å gjøre. Det sosiale rommet var minimalt, og rommet for bekymringer var enormt.
Vedkommende spurte ledelsen for mottaket om det var greit å arrangere aktiviteter, og fikk grønt lys. Dermed begynte de å lage mat sammen. Til tross for språkbarrierene møttes de over felles interesser og erfaringer, spiste sammen, og snakket til langt på natt. Ofte uten å forstå hverandres morsmål. De fant en måte å være sammen på, bryte stillheten. Vedkommende har siden vært aktiv som frivillig. Selv etter å ha gått ut i fullt arbeid.
Stillheten finnes ikke bare på mottakene. For mange eksisterer den i hverdagen.
Tidligere i dag snakket jeg med en som har bodd i Norge i 20 år, mye av tiden i stillhet. Jeg tipset vedkommende om aktiviteter i bydelen, gratis matlagingskurs, og steder hvor man kan møte mennesker. Vedkommende ble oppmuntret over å høre hvilke muligheter som fantes i nærområdet, og delte noen erfaringer av å ha vært mye ensom de siste årene.
Jeg har hatt mange slike samtaler over de siste årene, med mennesker som søker felleskap, mennesker som nær sagt har gitt opp, og akseptert at livet i Oslo er et liv isolert fra meningsfulle relasjoner, utover den umiddelbare kjernefamilien. Slik trenger det ikke være. Men for å finne relasjoner, miljøer, felleskap, må man våge å ta kontakt. Selv om personen foran deg ikke gir oppmuntrende smil, ikke være redd for å starte en samtale. Å ikke smile er ikke ensbetydende med fiendtlighet.
Her om dagen var det en som sa til meg: «da jeg kom til Norge stirret naboene på meg. En dag bestemte jeg meg for å snakke med dem, og nå tar de alltid kontakt og spør hvordan det går».
Kanskje samtalen leder til nye relasjoner, nye communities. Det finnes felleskap i denne byen, men Norge er et land hvor å starte en samtale eller et initiativ kan oppleves som en uendelig lang dørstokkmil. Og ofte føles det tryggest å velge stillhet.
Jeg forstår nå bedre hvor energien på Linderud kommer fra. Den kommer fra en stillhet, som jeg vil tro mange har kjent på. Og de som har kjent på den lenge nok gir gjerne litt ekstra for å sørge for at den verken rammer dem selv eller andre igjen.