Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Og kanskje aller finest: å bli stoppet av folk i nærmiljøet som spør når det blir Ulvenfestival igjen, Eid for alle-fest, juleverksted, søndagskafé eller 17. mai-feiring. Det sier noe om hvor mye fellesskap faktisk betyr for mennesker.
Jeg vokste opp i et Oslo der fellesskapet betydde noe helt konkret. Det var ikke et ord politikere brukte i taler. Det var mennesker som stilte opp for hverandre når livet ble vanskelig. Man lånte sukker av naboen. Man passet hverandres barn. Man hjalp eldre med handleposer. Man møtte opp.
I dag kjenner jeg ofte på en uro for at noe av dette er i ferd med å forsvinne.
Ikke fordi folk har blitt dårligere mennesker. Men fordi samfunnet vårt har blitt hardere. Tempoet har blitt høyere. Forskjellene større. Flere kjenner på ensomhet, økonomisk press og følelsen av å stå utenfor. Det gjelder flere steder i Oslo, også her i Groruddalen.
Jeg møter mennesker som jobber fullt, men som fortsatt ikke får endene til å møtes. Foreldre som hopper over egne måltider for at barna skal kunne være med på fritidsaktiviteter. Ungdom som kjenner på skam fordi familien ikke har råd til det «alle andre» har. Eldre som sitter alene i blokker fulle av mennesker, men uten noen å snakke med.
Når vi snakker om sosial ulikhet, må vi huske at det ikke bare handler om penger. Det handler også om trygghet, tilhørighet og muligheten til å leve et verdig liv.
Og nettopp derfor betyr frivilligheten så mye.
Jeg har sett det hele livet. Jeg har sett hvordan mennesker kan forandre et nærmiljø bare ved å bry seg litt ekstra. Hvordan et enkelt initiativ kan bli til noe som løfter en hel bydel.
Da strømprisene og matprisene eksploderte for noen år siden, møtte jeg mennesker som aldri tidligere hadde bedt om hjelp. Vanlige folk. Folk som jobbet. Folk som gjorde alt «riktig». Likevel holdt økonomien på å kollapse. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Derfor var vi flere som tok initiativ til matutdeling i nærmiljøet rundt Bryn, Ulven og Teisen. Ikke fordi vi hadde store ressurser. Men fordi vi ikke kunne sitte stille og se på.
Det var noe av det viktigste jeg har vært med på.
For når mennesker kommer inn døra og nesten hvisker at de trenger hjelp, da forstår man hvor skjør tryggheten kan være. Mange skammet seg. Mange hadde aldri trodd de skulle havne i den situasjonen. Men det som gjorde mest inntrykk, var kanskje hvor mange som også ønsket å bidra. Folk kom med matposer, klær, penger og tid. Mennesker som selv ikke hadde mye, ga likevel litt.
Det er Oslo for meg.
Vi er kanskje ulike i bakgrunn, språk og religion. Men vi kjenner igjen urettferdighet når vi ser den. Og vi vet verdien av å stille opp for hverandre.
Jeg tror noe av det vakreste ved Groruddalen er nettopp dette. Her finnes det en styrke som altfor sjelden får plass i den offentlige debatten. For ofte blir dalen beskrevet gjennom statistikk, utfordringer og problemer. Men vi som bor her vet at historien er mye større enn det.
Vi vet at dette også er dalen med de sterkeste frivillige miljøene. Med foreldre som bruker kveldene sine på fotballtrening, korps, leksehjelp og ungdomsklubber. Med pensjonister som lager møteplasser for andre eldre. Med ungdom som organiserer aktiviteter for barn. Med mennesker som ser naboen sin.
Det er denne kraften som holder samfunnet sammen når forskjellene vokser.
Gjennom mange år i lokalmiljøet, både som frivillig, FAU-leder og fritidspolitiker, har jeg sett hvor mye som faktisk kan skapes når folk får mulighet til å delta. Vi opplevde hvordan et sterkt samarbeid mellom foreldre, skole, nærmiljø og trossamfunn kunne skape stolthet og samhold. Vi bygde møteplasser, nærmiljøhager, aktiviteter og fellesskap som gjorde at flere følte tilhørighet.
Men fellesskap kommer ikke av seg selv.
Det må bygges. Igjen og igjen.
Derfor blir jeg bekymret når forskjellene i Oslo vokser. Når barn vokser opp med helt ulike muligheter avhengig av postnummer. Når fritidsaktiviteter blir for dyre. Når ungdomstilbud legges ned. Når kommersielle interesser får mer plass enn fellesskapet.
For vi vet hva som skjer når mennesker føler seg utenfor over tid. Ensomheten vokser. Mistilliten vokser. Avstanden mellom folk vokser.
Jeg tror mange kjenner på akkurat dette nå. At samfunnet har blitt mer oppsplittet. At vi lever mer ved siden av hverandre enn med hverandre.
Det er derfor jeg mener at kampen mot sosial ulikhet ikke bare handler om økonomi. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være.
Vil vi være et samfunn der mennesker overlates mer til seg selv? Eller vil vi være et samfunn der vi fortsatt tror på fellesskapet?
For meg er svaret enkelt.
Jeg tror på et samfunn der barn skal kunne delta på aktiviteter uavhengig av foreldrenes inntekt. Der eldre skal ha trygge tjenester og møteplasser. Der ungdom skal føle at de har en plass. Der mennesker med ulik bakgrunn møtes som naboer og medmennesker, ikke som fremmede.
Jeg tror også vi må snakke ærligere om rasisme og diskriminering i Norge.
Som norskfødt med bakgrunn fra Pakistan gjorde det vondt å høre norskpakistanere bli omtalt som «minusvarianter» av en rådgiver i Frp. Ikke fordi én persons ord definerer et samfunn, men fordi mange minoriteter fortsatt kjenner på følelsen av å måtte bevise sin verdi litt mer enn andre. Derfor betyr fellesskap, møteplasser og tilhørighet så mye.
For den delte byen finnes fortsatt, enten man vil innrømme det eller ikke. Jeg har kjent den på kroppen siden jeg var ung. Som jente med minoritetsbakgrunn på vestkantskole opplevde jeg tidlig hvordan mennesker kunne ha helt ulike forestillinger om hverandre, selv om vi vokste opp i samme by.
Kanskje var det derfor TV 2-serien «Skolebytte» traff en nerve hos så mange. Den viste hvor ulike forestillinger ungdom i samme by kan ha om hverandre, selv om avstanden mellom dem bare er noen få T-banestopp.
Det gjorde noe med meg.
Det ga meg et sterkt ønske om å bygge broer mellom mennesker. Å kjempe for et Oslo der barn møtes på tvers av bakgrunn og bydeler. Der vi ser hverandre som hele mennesker.
Jeg tror nemlig at frykt ofte vokser der mennesker aldri møtes.
Derfor betyr nærmiljøet så mye. Bibliotekene. Idrettslagene. Kulturhusene. Fritidsklubbene. Nabolagshusene. Frivillighetssentralene. Skolene. Velforeningene. Alt det som gjør at mennesker faktisk møtes ansikt til ansikt.
Når disse arenaene svekkes, mister vi noe langt større enn bare et tilbud. Vi mister limet i samfunnet.
Da jeg engasjerte meg i Oslopolitikken som fritidspolitiker, var det etter å ha sett og opplevd nok. Jeg ønsket å bidra til endringer som gir bedre levekår for folk flest. For mine foreldre, som gikk bort altfor tidlig, utslitt av arbeidsbelastning og helseutfordringer. For en bror jeg mistet altfor ung, etter å ha blitt en kasteball i systemet. For familier som sliter med å få endene til å møtes. For ungdommer som ønsker å delta i fritidsaktiviteter, men som må jobbe ved siden av for å ha råd. Og for eldre som ber om hjelp, men som blir stående i ventekø altfor lenge eller ikke rekker å få hjelpen de trenger.
Det var da jeg forsto hvor viktig det er å ha politikere som kjenner hverdagen folk faktisk lever i.
Likevel snakker vi i politikken ofte om budsjetter, tall og effektivisering. Men jeg tror vi noen ganger glemmer det viktigste spørsmålet: Hvordan føles det egentlig å leve i byen vår?
Føler mennesker seg sett?
Føler barn seg trygge?
Føler eldre at de betyr noe?
Føler ungdom at de har en fremtid?
Disse spørsmålene kan ikke bare besvares med regneark.
De må besvares med politikk som setter mennesker først, og ikke markedet.
Men politikk skapes ikke bare på talerstoler og i bystyresaler. Den formes også av menneskene som sier ifra om hvordan det faktisk er å leve i byen vår. Akkurat nå jobber mange partier med nye partiprogrammer for Oslo. Det betyr at vanlige mennesker har en mulighet til å påvirke retningen byen skal ta videre.
Derfor håper jeg at flere tør å engasjere seg. Huk tak i et parti, møt opp, åpne døra når noen banker på for å høre hva du mener, send inn et forslag eller del erfaringene dine med noen som er folkevalgt. Gjerne også med meg. For ingen kjenner hverdagen bedre enn dem som lever den.
Og ja, det handler også om prioriteringer. Om å tørre å investere i fritidsklubber, psykisk helse, skoler, frivillighet og inkluderende møteplasser. Om å forstå at forebygging alltid er bedre enn reparasjon.
For når jeg møter foreldre og ungdom rundt om i Oslo, ser jeg ikke et skille mellom øst og vest. Jeg møter ungdom fra Groruddalen, Gamle Oslo, Søndre Nordstrand, Grünerløkka, Sagene, Vestre Aker og Frogner. Ungdom med talent, varme, humor og enorme ressurser. Ungdom som ønsker det samme som alle andre: å høre til, bli sett og få muligheten til å skape seg en god framtid.
Samtidig kjenner altfor mange på press, utenforskap og usikkerhet. Derfor trenger vi voksne som ser dem, lokalsamfunn som tar ansvar, og politikere som faktisk tør å prioritere dem.
For ingen barn blir født med lave drømmer.
Det er samfunnet rundt som enten løfter dem opp eller skyver dem ned.
Noe av det fineste jeg vet, er når mennesker med helt ulik bakgrunn finner hverandre gjennom frivillighet. Når den eldre norske mannen og den unge minoritetsjenta plutselig står side om side på en dugnad og oppdager at de egentlig har mye til felles. Når mennesker går fra å være skeptiske til å bli venner.
Det er sånn tillit bygges.
Og tillit er kanskje det viktigste vi har i Norge.
Men tillit kan ikke tas for gitt. Den må vedlikeholdes. Gjennom rettferdighet. Gjennom inkludering. Gjennom et samfunn som ikke lar forskjellene bli for store.
Derfor mener jeg at vi må snakke mer om verdighet.
Verdigheten til mennesker som trenger hjelp. Verdigheten til eldre som har bygget landet vårt. Verdigheten til ungdom som prøver å finne sin plass. Verdigheten til mennesker som kjenner at livet har blitt tyngre.
For et samfunn måles ikke først og fremst etter hvor mange millionærer det har.
Det måles etter hvordan vi behandler dem som har minst.
Jeg tror fortsatt på Groruddalen. Jeg tror fortsatt på Oslo. Og jeg tror fortsatt på fellesskapet.
Ikke fordi alt er perfekt. Men fordi jeg hver eneste uke møter mennesker som nekter å gi opp på hverandre.
Mennesker som fortsatt baker kaker til dugnad. Som trener unger gratis. Som organiserer aktiviteter. Som samler inn mat. Som tar telefonen når noen har det vanskelig. Som åpner døra for naboen.
Det er disse menneskene som holder samfunnet oppe.
Og kanskje er det nettopp nå vi trenger dem aller mest.
For i en tid der mye handler om individ, konkurranse og å klare seg selv, trenger vi å minne hverandre på noe enkelt:
Ingen bygger et godt samfunn alene.
La oss bygge Oslo sammen.