12. desember i 2024 var vi to husmødre som holdt innlegg på et av bydelsutvalgets møter om snikinnføring av Oslos største barnevernsinstitusjon på Høybråten. Ønsket vårt var å komme i dialog med politikerne om selve etableringsprosessen. Det var flere ting som uroet oss, blant annet at milliardkonsernet som etablerer seg her, ikke ønsket å gå i dialog med eller svare på bekymringer og spørsmål fra lokalbefolkningen. De hadde heller ikke informert skole, politikere, politi, helse eller idrettslag om at de holdt på å etablere seg midt i et boligstrøk.
Vi husmødre var aktive i flere sosiale media, og løftet diskusjonen både inn til FAU på Høybråten skole og til media. Vi fikk kontakt med politikere i byrådet og leder i byutviklingsutvalget. Men bydelspolitikerne hørte vi aldri noe fra. Ikke før Rashid Nawaz plutselig «kjente et ansvar for å si noe – og reflektere høyt» i Akers Avis Groruddalen.
Han uttalte seg da som bydelsutvalgsleder, og benyttet anledningen til å si at «måten enkelte uttrykker seg på i denne debatten er bekymringsverdig», og at man må «bruke ord som bygger opp, ikke river ned».
Det er to husmødre som har stukket seg fram og vært talspersoner i denne debatten, og vi har lykkes med å få medienes oppmerksomhet den siste tiden. Når bydelsutvalgslederen sier det han gjør, oppleves det som at det er oss han snakker til.
Vi kjenner oss ikke igjen i at det har blitt uttrykt nedsettende holdninger mot barn og unge i sårbare situasjoner. Tvert imot har mange av oss som har engasjert oss i denne saken gjort det nettopp fordi vi er opptatt av trygghet – både for barna det gjelder og for nærmiljøet.
Å stille spørsmål ved hvordan slike institusjoner etableres, og hvilke konsekvenser det kan få for nærområdet, er ikke det samme som å snakke dårlig om barna. Det er fullt mulig å være både kritisk til prosessen og omsorgsfull i omtalen av dem det gjelder.
Når Nawaz antyder at debatten har hatt et uverdig språk, oppleves det som en avsporing – og som en lite konstruktiv måte å møte helt legitime spørsmål og bekymringer på.
Ønsker vi at private aktører selv, helt uten offentlig styring, kan bestemme hvor de skal etablere institusjoner? Skal det være fritt fram for private aktører å etablere institusjoner i Oslo der hvor boligprisene er lavest slik at de kan øke sin fortjeneste?
Lykkes Aurora Omsorg med å skape presedens i denne saken, vil dette bane vei for at flere private aktører teppelegger Groruddalen med institusjoner. Hvordan vil dette påvirke levekår og byutvikling i bydelen vår?
Vi imøteser Rashid Nawaz sitt svar, og stiller gjerne til debatt.