For den som ikke har noen ærender i Groruddalen, oppleves den ofte bare som en fanfare av fartsårer: E6, Trondheimsveien og Østre Aker vei. Asfalt med frodig vegetasjon av næringslokaler inntil danner førsteinntrykket. Fra bilvinduet er det vanskelig å se oss som bor innimellom, og hvor vakkert vi kunne hatt det, og fortjener å ha det.
Spaserturen mellom to av disse ferdselsårene kan ta bare ti minutter og går gjerne innimellom rekkehus, blokker, villastrøk, butikker og parker. Ser man litt på hvordan utbyggingen hos oss har vært planlagt, er det vanvittig hvordan man har sløst med areal i Groruddalen, slik man tidligere gjorde i sentrum (med trafikkmaskiner og P-plasser) eller lenger vest. Der har vi for lengst begynt å snu på galskapen som den bilbaserte byen fører med seg, men forbedringene på vår kant av byen blir utsatt, forsinket, forskjøvet og bortforklart.
Titusener av oss rammes av støy, svevestøv, dårlig luftkvalitet og alskens ubehag som følger med å bo så tett innpå disse enorme veiene. Mange av oss stemmer grønt og venter på at byrådet får gjort noe, men også der blir vi sittende og vente, fordi det tydeligvis er Statens Vegvesen eller Stortinget som eier veien – og ikke får gjort noe med saken.
Det skal ikke mangle på vilje fra oss i Oslo. Arbeiderpartiets BU-ledere i dalen jublet allerede i 2005 for den nye rødgrønne regjeringens lovnader om Fossumdiagonal, redusert Trondheimsvei, og miljølokk på Furuset. Ingenting skjedde.
På samme måte har ingenting skjedd med trikk til Tonsenhagen (og sårt tiltrengt trafikkreduksjon fra Sinsen til Bjerke), en idé som først ble planlagt i 1954! I Oslopakke 3 er det satt av over 100 millioner til å planlegge dette sporet, men her trenger Oslo hjelp fra nasjonalt nivå.
Så saken løftes gjerne på Stortinget, gang på gang. Sist gang var det Kari-Elisabeth Kaski fra SV som spurte en samferdselsminister om problemet, og det var altså samferdselsminister nummer to i rekken. Arbeiderpartiets Jon-Ivar Nygård svarte ut saken med en endeløs rekke svada, henvisninger til vegvesenet, og etterspurte “helhetlige tiltak”. Han påpekte også at Riksvei 4 var prioritert i Nasjonal Transportplan, men det er også en historie vi har hørt før.
Venstre har sist løftet saken om Trondheimsveien i Stortinget for et års tid siden – da stemte både Senterpartiet og Arbeiderpartiet imot. Mulig de har andre grunner til å stemme imot, men for oss virker det derfor fåfengt når Raymond Johansen og Andreas Halse stiller opp for å love at noe skal gjøres nå igjen.
De sier selv at det er Groruddalen sin tur til pressen, men nå er det tid for å mene det. Det er ikke tid for trenering og luftslott som Fossumdiagonalen. Det må være slutt på at de som planlegger disse veiene kun kjenner Groruddalen fra bilvinduet.
Når Oslo AP sier de vil få gjort noe, sitter Gjøvik AP og er redd for bilveien sin og Nygård toer sine hender. Det går ikke – det er vi som bor her som skal få bestemme! Det er over 20.000 innbyggere inntil Østre Aker vei og Trondheimsveien som fortjener å bli tatt på alvor – vi må ha trafikkreduksjon og bygate nå!
Oslo MDG og lokallagene våre i Groruddalen har vist at vi vil kjempe for å bedre lokalmiljøet vårt, og nå som det er valgår må striden til topps på prioriteringslista. Her må alle stemmer til, og vi ønsker støtte fra alle som ønsker et bedre nærmiljø her hjemme! Stem for å sette fartsgrensa på Østre Aker Vei og Trondheimsveien til 50 km/t, gjøre veiene til bygater og sikre bedre kollektivtilbud i Groruddalen.
Å redusere omfanget av bilveier vil frigjøre masse areal til flere boliger og grøntområder. Dermed følger det naturlig å gjøre tiltak som monner for luftkvalitet og nærmiljø. Borettslag og velforeninger såvel som politiske lokallag er lei av å trygle om å bygge midlertidig støyskjerming, nå vil vi ha nærmiljøet vårt tilbake!