Hvert år tildeles bydelene midler fra kommunen, og hvert eneste år kuttes tilskuddene med begrunnelse om effektivisering. Bydelsbudsjettene legger ramma for bydelens økonomiske muligheter og tilbud til innbyggerne. Etter mange år med budsjettkutt, som Rødt i Oslo bystyre har gjort sitt ytterste for å minimere, følger det ikke nok penger med det store ansvaret, og mulighetene for å tilby innbyggerne det de trenger og har krav på blir hvert år et spørsmål om harde prioriteringer. Sånn har det vært i lang, lang tid, og det helt uavhengig om det har vært et blått eller rødgrønt styre i byen vår.
Det er ingen hemmelighet at vi i Rødt er opptatt av bydelspolitikk, og vi er det med god grunn. Kutt i de økonomiske rammene til bydelene fører til færre og dårligere tilbud for både ungene våre, ungdommen vår, våre eldre og andre sårbare innbyggere. Så når Sylvi Listhaug erklærer atOslo er en utrygg by, så mener vi i Rødt at det er styringspartiene som har svikta ved å ikke tilføre nok penger til grunnleggende velferd i bydelene, og fremfor alt til de mest levekårsutsatte områdene i byen vår. Sylvi Listhaug var sjøl byråd forsosialtjenesten, rusomsorgen og barnevernet i Oslo fra 2006 til 2011. Det foregikk ikke akkurat en storstilt satsning på ungdomstiltak i levekårsutsatte områder i denne perioden.
Listhaug og Frp hevder at det som gjør Oslo til en utrygg by er flerkulturelle ungdommer, med vekt på at 77 prosent av gjengangere blant unge kriminelle har innvandrerforeldre. – Hvis etnisitet er en så viktig årsak til at gjengangerne begår kriminalitet, hva er da årsaken til at et overveldende flertall, lagt over 90 prosent, av ungdommer med innvandrerforeldre aldri begår kriminalitet?
Kan vi ikke heller snakke om bydelsøkonomi, og rammekutt som fører til at forebyggende arbeid, skolehelsetjeneste, fritidsklubber og barnevern må kutte i sine tilbud, noe som rammer sårbare ungdommer fra lavinntektsfamilier i trangbodde husholdninger mye hardere enn ungdommer med rike foreldre.
Som folkevalgte på bydelsnivå godtar vi ikke at våre ungdommer møter stengte dører i skolehelsetjenesten, at åpningstidene på fritidsklubbene innskrenkes, at utekontakten er finansiert gjennom prosjektmidler med konstant fare for avvikling av stillingen, og at barnevernet ikke har god nok kapasitet til å hjelpe familier gjennom veiledning og støtte framfor brannslukking og akuttiltak.