For det er jo en gang representativt demokrati vi driver med her i landet. Da må politikerne også kunne sette seg inn i situasjoner som ikke direkte angår dem, eller som ligner på deres hverdag. Og det er jo slett ingen enkel oppgave. Derfor er medvirkning så viktig.
Uansett hva saken gjelder så vil det være noen som er mer berørt, det vil alltid være noen som har bedre innsikt eller kunnskap om den aktuelle saken. Enten det gjelder ungdomstilbudet på Grorud, småhusfortetting på Høybråten, nabolagsløft på Rødtvet eller skianleggssituasjonen i Grefsenkleiva.
Selvfølgelig kan verken politikere eller ansvarlige etater lytte til eller gjennomføre alt som blir spilt inn. De får den brutale jobben med å veie ting opp mot hverandre, sette stempelet på kost/nytte-beregningene, og tåle at det ytterst sjelden ender med at alle er fornøyde. Men jo tyngre beslutningene blir, jo bedre blir også maktpersonene kompensert for det – så det er begrenset hvor mye sympati de får herfra.
Enda viktigere blir det kanskje at vi velgerne ser en sammenheng mellom liv og lære. Ikke at man avfeier behovet for parkeringsplasser i borettslagene når man selv har garasjeplass i eneboligen. Eller at man forteller at Groruddalens befolkning må velge kollektivløsninger når man selv bruker bilen på handletur i nærbutikken eller til og fra jobben hver dag. Man trenger ikke se lengre enn til pendlerboligsakene på Stortinget for å se hvor raskt tilliten kan rives i filler.
Det hjelper heller ikke å si en ting før valget og gjøre noe helt annet etter.