At norsk ruspolitikk har spilt fallitt har vært kjent lenge, og understrekes av at det nå dør et menneske av overdose hver dag (363 i 2023), det høyeste tallet på 22 år. Dette skjer mens Borchs partifelle Mehl er justisminister og skyldes ikke at politiet mangler virkemidler, det skyldes at vi mangler politi (det har blitt 133 færre politifolk i Oslo siste året med Mehl som justisminister) og en feilslått ruspolitikk de siste 60 år. At Borch bruker innlegget på å skryte av satsing på politiet, viser ikke annet enn at hun sto blant de første i køen da frekkhetens nådegave ble utdelt.

Borch viser til rapporten fra «Rushåndteringsutvalget», en rapport der konklusjonen var gitt allerede i mandatet og ved at utvalget besto bare av jurister og ingen med bakgrunn fra bruker- og behandlingssiden. Tyrilistiftelsen, en av landets fremste kompetansemiljøer på rusbehandling, foreslo å nedlegge utvalget. Mandatet handlet ikke om ruspolitikk, men helt snevert om politiets bruk av tvangsmidler og virkemidler for å avdekke og forebygge narkotikabruk blant unge. Som Regjeringen ropte i skogen, fikk de svar.

Borch nevner derimot ikke NOU 2019:26: Rusreform – fra straff til hjelp, som er den bredeste faglige utredning (over 400 sider) av ruspolitikk som er gjennomført i Norge, og som gjennomgår det som fins av forskning og erfaring internasjonalt. Konklusjonen er entydig: det finnes ikke faglig belegg for å hevde at straff av rusbrukere har noen effekt på å bekjempe narkotika, f.eks: «… oppsummering av kunnskap utarbeidet eller innhentet av FN-organer de siste ti årene, publisert av FN i mars 2019, hvor det er lagt til grunn at narkotikapolitikk basert på strafflegging ikke fremstår egnet til å bekjempe illegal bruk av narkotika.» (s. 160). Borch nevner heller ikke at Riksadvokaten i sitt høringssvar ga «sin prinsipielle tilslutning til utvalgets forslag om å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika», men gjentar i stedet sitt populistiske mantra om at det å gi politiet nye virkemidler er svaret på alt.

Borch er bekymret for de kriminelle verdikjedene knyttet til narkotika. Det er jeg også. Men å tro at dette kan bekjempes med å gi norsk politi nye virkemidler mot bruk og besittelse av mindre mengder narkotika strider ikke bare mot forskningsbasert kunnskap, men også mot sunn fornuft. Dette har vært forsøkt globalt i 60 år («War on Drugs»), uten annen effekt enn at narkokartellene har vokst seg større og sterkere mens misbrukerne har blitt kriminalisert, stigmatisert og dør av overdoser. Det beste virkemiddelet mot de kriminelle verdikjedene er tvert imot å fjerne den enorme profitten ved å regulere markedet, i god sosialdemokratisk tradisjon.

Vi har hatt stor suksess med streng regulering av tobakk og alkohol, som er to av de aller farligste rusmidlene vi har, og faktisk mer skadelig enn de aller fleste typer narkotika. Ikke bare vil avkriminalisering og regulering redusere den enorme profitten som i dag tilflyter narkobaronene, men det vil også gi statskassa avgiftsinntekter som kan brukes til å styrke behandlingstilbudet, slik alkohol- og tobakksavgifter gjør i dag. Vi bør derfor begynne med å legalisere bruk og regulere omsetning av cannabis, slik bl.a. Tyskland har gjort. Så må vi utrede om ulike modeller for strengt regulert omsetning av enkelte andre rusmidler kan bidra til å redusere skadevirkningene av rusbruk for enkeltindivider og samfunnet for øvrig.

Senterpartiet, Mehl, og Borch er ansvarlige for en politikk som fører til rekord i overdosedødsfall, undergraver politiets kapasitet til å drive forebyggende arbeid, og de vil nå gjøre vondt verre ved å gå tilbake til «War on Drugs»-tilnærminger som selv USA er på vei bort fra (i hvert fall hvis ikke Trump kommer tilbake). I stedet for å undergrave Politiet slik Mehl gjør, må vi undergrave narkokartellene og se på rusmisbruk som et helse- og sosialproblem der ressursene settes inn på forebygging og behandling, ikke på straff av brukerne.

Ruspolitikken er en viktig grunn til at MDG ved neste valg ikke vil binde seg til å støtte fire nye år for Ap og Sp. Vi har langt mer til felles med Høyre og Venstre enn med Senterpartiet i ruspolitikken, og så lenge Arbeiderpartiet ikke snur må vi søke samarbeid med partier som står for en ruspolitikk som er human, effektiv og evidensbasert, ikke en politikk som vil gjøre vondt verre.