Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Bekymringen skyldes ikke bare begrunnelsen, fordi bedrifter flytter hele tiden. Men investeringen de gjorde er på et industriområde, og tomten de fikk dispensasjon for å bruke til hovedkvarter ligger midt i et strategisk utbyggingsområde.
Presset for å bo i Oslo er stort, og tomter i byen er regulert slik at vi ikke bare blir en dumpingplass for mennesker. Byer trenger arbeidsplasser. Varierte og givende steder å bo. Liv som ikke forfaller. Noen arbeidsplasser må ligge der det er tettest oppsamling av mennesker. De må ligge nettopp her.
Folk «vil ikke jobbe i Groruddalen», får vi høre. Reisevei oppgis som hovedgrunn, og 850 ansatte flyttes derfor nærmere bykjernen. Det høres uskyldig ut. Praktisk. Effektivt. Men bak dette ligger en langt mer alvorlig historie: en systematisk sentralisering av makt, kapital og arbeidsplasser – og en tilsvarende utarming av bydelene som trenger dem mest. Eierne driver eiendomsspekulasjon.
La oss være ærlige: Dette handler ikke bare om reisetid. Det handler om status, eiendomsverdier og spekulasjon. Om hvilke områder som anses som «attraktive» – og hvilke som ikke gjør det.
Når store arbeidsgivere trekker seg ut, forsvinner mer enn arbeidsplasser. Det er lunsjsteder, service, lokalt næringsliv, sosialt liv – hele det urbane økosystemet som holder en bydel levende. Når kontorene flytter, står vi igjen med boligblokker og stadig dyrere kvadratmeter, og langt færre steder vi faktisk lever.
Bedriftene med kapital gjorde en langsiktig investering i dalen, hvor politikerne snakket med dem om mulighetene for å omregulere industritomter. Bydelspolitikere på Stovner ville utvikle sovebyen, få mer varierte boligtilbud og mer lokalsentrum. Gateplan med butikker, møteplasser og svømmehall som vi ble lovet i 1972. Bydelspolitikere kastet seg på forslag om å flytte Politihøgskolen hit, som ville trekke folk fra hele landet, uten å vinne gehør i styringspartiene. Oslo kommune solgte tomtene billig, og siden har kapitalinteresser ventet på riktig tidspunkt.
Og her kommer det problematiske: Denne utviklingen er ikke naturgitt. Den er politisk begrunnet.
Vi har i årevis sett hvordan eiendomsutviklere får dominere byutviklingen. Bolig etter bolig presses inn der det tidligere var arbeidsplasser, hvis ikke eplehager. Argumentet er alltid det samme: «Vi trenger boliger». Men hva slags by bygger vi når folk må reise ut av sitt eget nærområde for å jobbe – samtidig som arbeidsplassene samles i et eksklusivt sentrum?
Dette er ikke bærekraft. Det er klassisk segregering forkledd som byutvikling.
Groruddalen er ikke et tilfeldig område. Det er en av Oslos mest befolkede regioner, med stort potensial for både næringsliv og innovasjon. Likevel behandles den som en perifer sone – et sted man helst flytter fra, ikke til. Det er ikke fordi folk der mangler kompetanse. Det er fordi politikken har tillatt at infrastrukturen, investeringene og prestisjen trekkes andre steder.
Bydel Stovner ventet 50 år på et bad, som åpner snart. Prisen er Stovner Torg, der det bygges tett, høyt og dårlig. Mer av det samme, der Rødt Stovner sier nei. Kommunens arealplaner som setter standarden ligger hos byrådet, som viser alle tegn på at dette lureriet fortsetter.
De minste leilighetene på Stovner Torg er 17,7 kvm, og salgsbrakka er åpnet på tomten for å få inn så mye penger som mulig før byggingen starter på 11 nye høyhus. Risikoen for alt blir lagt på bydelen og dets befolkning. Arbeidsplassene hos Nets på Rommen skal også flyttes. Eiere har allerede lagt inn det første skamløse utkastet hvor de vil rive bygningen. Den vil de erstatte med syv etasjers blokker som fyller hvert hjørne av tomten, og danner en murkloss i Tokeruddalen. Få tanker går til hvordan helheten blir når pengepungen styrer.
Trafikken i Tokeruddalen stopper opp. Bilkøer fungerer som en propp mot besøkende. Passasjerer som kommer med t-banen må regne med ståplasser store deler av veien. Så ja – hvis kollektivtransporten svikter – da «velger» folk sentrum. Det er ikke et fritt valg. Det er resultatet av politiske prioriteringer.
Plan- og bygningsloven legger opp til at bydelspolitikere har mulighet til å sette ned foten i de verste utskeielsene. Høyre-byrådet synes å ha en plan for dem også? Bydelsreformen vil gi oslofolk landets dårligste representasjon. Enkelte av deres egne bydeler – klok av skade etter å ha sett eplehager fordufte, var merkbart bekymret .
Totalt 9 av 15 bydeler var skeptiske til bydelsreformen, uten at byrådet stoppet. De innrømmet i stedet at bydelene beholder høringsmakt i byggesaker, men de mister retten til å stoppe de største prosjektene.
Rødt Stovner trekker tydeligere grenser for å sikre lokal forankring. Kvalitet i prosjekter må reflektere at vi bygger for mennesker og næring.
Byutvikling kan ikke styres av kortsiktig lønnsomhet alene. Hvis hver kvadratmeter skal maksimeres økonomisk, ender vi med en by der bare de mest lønnsomme prosjektene overlever søknadsprosesser – og resten skyves ut. Resultatet er det motsatte av byutvikling. Sakte ender vi med sovebyer hvor ungdom i lediggang får dårligere oppvekst enn det som sunt er.
Vi må stille krav til at større virksomheter også etablerer seg utenfor sentrum. Vi må sikre en reell blanding av bolig og arbeidsplasser i alle bydeler. Og vi må slutte å la eiendomsspekulasjon definere hvordan byen vår skal se ut.
Sylvia Johnsen,
Rødt Stovner, representant i Miljø- og byutviklingskomiteen Bydel Stovner