Etter at vi fikk tall som viste 70 prosent flere volds-anmeldelser i første halvår blant barn og unge i Oslo enn i fjor (Dagbladet 10/8), og at 37 – 44% i bydelene Grorud, Alna og Stovner ikke er fornøyde med tryggheten i bomiljøet sitt på kveldstid (Innbyggerundersøkelsen 2023), trodde jeg dette ville bli et viktig tema i valgkampen. Det har heller ikke manglet på daglige meldinger om nye dramatiske knivstikkinger, vold og trusler i de siste ukene.
Men likevel – utenom en tipunkts handlingsplan fra Høyre i VG 6/8 og den vanlige kontringen fra byrådet om alle sommerjobbene og at byen er trygg – har vi hørt fint lite om hva partiene vil gjøre. Da tenker jeg på konkrete lokale tiltak, som kommunepolitikerne selv kan vedta.
En av grunnene er nok at de ser på kriminalitet som politiets oppgave, og de styres som kjent av staten, ikke kommunen. Men ikke minst politiet understreker ofte hvor avhengige de er av at kommunen, bydelene, skolene m fl gjør sin del av jobben. Her er seks ting jeg mener de som skal styre byen vår etter valget må ta tak i:
1. Bæring av kniv: I fjor ble 194 unge i Oslo anmeldt for å gå med kniv. Det er bare sjeldne og sporadiske kontroller, så dette er åpenbart kun toppen av isfjellet. Vi er på vei inn i en farlig og vond spiral, der flere unge bevæpner seg for å kunne beskytte seg hvis noe skjer. Men resultatet er det motsatte. Mange krangler og hendelser som ellers kunne gått bra, blir livsfarlige fordi noen har en kniv for hånden. Vi har sett en rekke drapsforsøk der det bare har vært sekunder og dyktige kirurger som har skilt barn og unge fra døden.
Tiltak: Oslo kommune må lage en egen handlingsplan for å forebygge at unge går med kniv. Den må ha brede tiltak for å mobilisere foreldre, skoler, fritidsklubber, forbilder, frivillige organisasjoner og alle som har med barn og unge å gjøre. Det må handle om å bygge holdninger, fortelle om skadeomfang og straffe-reaksjoner, informere om kniv-forbudet og hvilke kniver som er totalforbudte, som macheter og batanga-kniver, mm. Parolen må være at èn ungdom som går med kniv er en for mye.
2. Æresvold i familien: Det kom i fjor inn 217 saker fra Oslo til Kompetanseteamet som jobber med æresvold og trusler, tvangsekteskap, ufrivillig opphold i utlandet, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (Årsrapporten 2022). Dette er nær en fjerdedel av alle sakene i landet, og en økning på 36% fra 2021 da det var 160 saker fra Oslo. Politiet sier det er et typisk trekk ved de som blir barne- og ungdomskriminelle, at de selv har opplevd vold i familien. Tallene tyder på at miljøene som driver med æreskriminalitet blir større. Det er bare en liten del som blir registrert, fordi mange ikke tør eller vil melde fra om det som skjer i familien.
Tiltak: Oslo kommune må sørge for at elevene i Oslo-skolen får god informasjon og innsikt i negativ sosial kontroll og æreskriminalitet. Det må handle om de ulike formene dette kan ta, og rettighetene barna har. Alle ansatte i Oslo-skolen, barnehager, fritidsklubber, aktivitetsskolen, skolehelsetjenesten, helsestasjoner og andre som jobber med barn må gjøres klar over den lovfestede meldeplikten sin. Det samme må skje på foreldremøter.
3. Ungdomsstraff: Fra 2014 ble lovgivningen om ungdomsoppfølging og ungdomsstraff innført. Det skal være et alternativ til ubetinget fengsel når kriminaliteten ikke er for grov og alvorlig, som drap og drapsforsøk. Men evalueringen viser at de nye ordningene har svakheter, særlig når det gjelder å gi dem innhold og konsekvenser, som de unge bryr seg om å følge opp. Til nå har de ikke ført til en reduksjon i ungdomskriminaliteten. Derimot er antall volds-anmeldelser i Oslo i første halvår 2023 vesentlig høyere enn i hele 2015 til sammen (Dagbladet 10/8).
Tiltak: Oslo kommune må sammen med Forliksrådet, Tingretten og politiet utvikle et langt bedre opplegg for å gjennomføre Ungdomsoppfølging og Ungdomsstraff. Det må framskaffes flere egnede tiltak som de unge straffedømte forplikter seg til å være med på. Dersom de ikke stiller opp, må det straks få konsekvenser.
4. Tvang i barnevernet: Oslos politimester tok opp behovet for at barnevernet må kunne bruke tvang i en kronikk 8/8. Bakgrunnen er at mange av de mest aktive unge kriminelle starter i årene før de fyller femten, og da er det bare barnevernet som kan gripe inn. I Oslo styrer kommunen og byrådet alle deler av barnevernet, også institusjonene.
Men til nå har kommunen ifølge fagfolk i liten grad brukt § 4-24. Plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke i barnevernloven. Den gjelder «barn som har vist alvorlige atferdsvansker – ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet – ved vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte.» Et slikt tilbakehold med lukkede dører kan skje i tolv måneder av gangen, etter vedtak i fylkesnemnda.
Tiltak: Oslo kommune må gjøre mer bruk av § 4-24 i barnevernloven, og sørge for at det fins institusjoner som er egnet til dette. De må ha god bemanning med ressurser og kompetanse til å ivareta barnets beste – som er å komme seg ut av kriminelle miljøer og rusproblemer. De må også ha en geografisk plassering langt ifra stedet der den negative utviklingen har skjedd.
5. Avhopper-program: For mange unge som har vært involvert i kriminalitet kan det være svært vanskelig å bryte ut av kriminelle grupper, nettverk og gjenger, selv om de ønsker det. Ofte er de bundet opp av gjeld, trusler, anklager om snitching, mm som gjør at de ikke kommer videre. Det må skje en tett personlig og langvarig oppfølging av hver enkelt. De trenger hjelp og støtte fra folk med god kunnskap om kriminelle miljøer, og erfaring med å håndtere konflikter og tilbakefall.
Tiltak: Oslo kommune må sammen med politiet, frivillige organisasjoner og andre opprette et avhopper-program for å hjelpe og følge opp de som ønsker å bryte ut av kriminelle grupper og gjenger. Det må legges opp til et langsiktig arbeid med hver enkelt, og gis hjelp til å flytte til mer positive omgivelser.
6. Drop outs fra skolen: De som dropper ut av skolen og går uten noe å gjøre, havner fort i utenforskap med økt risiko for kriminalitet og rusproblemer. For dem er det ikke nok med sommerjobber. De trenger tiltak og arbeid som varer hele året. I utsatte områder er det ennå opptil 40% som ikke har fullført videregående skole når de er 29 år, ifølge Statistikkbanken i Oslo kommune. De setter grensa ved 29 år, for å få med seg de som tar opp igjen skolegangen senere.
Hvis vi sammenligner drop outs-andelen i 2011-16 med 2016-2021, gikk den i Oslo som helhet ned med 2,5% til 23,3%. Men der de topper statistikken, i delbydelen Fossum i Stovner bydel, stod tallene så å si stille med 40,6% vs 39,9%. I Nedre Tøyen i Gamle Oslo bydel var tilsvarende tall 36% vs 35,7%. På Grønland 35,1% vs 34,2%. Andre steder har det skjedd mer. Men skoleløpene går så langt tilbake i tid, at ingen kan slå seg på brystet eller motsatt. Merk at tallene er gjennomsnitt for gutter og jenter. Frafallet kan være rundt ti prosent høyere blant gutta enn jentene.
Tiltak: Vi trenger en ny ubyråkratisk straks-ordning med tiltaksplasser for de som faller ut av skolen, så de ikke blir gående uten noe å gjøre. Oslo kommune må også opprette langt flere praksisbrev-plasser. Det vil si at skoletrøtte elever kan komme rett ut i bedrift og er der hele tida, uten teoretisk skolegang.
Jan Bøhler, Ellingsrud, tidligere medlem av justiskomiteen på Stortinget