Astrid OmbudstvedtMørketida drar inn over byen, dagene blir kortere – kveldene lengre. Vi trekker inn i våre varme leiligheter, og inn i oss selv. Meg og mitt.
Her på østkanten, like sikkert som at kulda senker seg, er det at ungdommen som ikke har noe sted å oppholde seg paradoksalt nok blir mer synlige, og dét selv i mangelen på refleksbruk. Bydelen vår dukker stadig opp i landsdekkende medier med triste overskrifter.
Knivstikking, slagsmål, gjengkriminalitet. Resten av byen, og landet, rister på hodet av forholdene her i Groruddalen. Stemmer kanskje floskelen med at alt var bedre før? Kanskje bør man heller spørre seg selv: hva gjør jeg for å bedre forholdene for menneskene der jeg bor?
Er det ikke lengre et ideal å være snill?
Hvem sitt ansvar er disse barna? Folk burde vel ha kontroll på sine egne unger? Jeg kan være den første til å innrømme at det kan kjennes ubehagelig å gå forbi store, mørkkledde ungdomsgjenger på kveldstid. En liten historietime er på sin plass.
Snill er kanskje et utvasket begrep. Snillisme betyr å være overdrevent forståelsesfull og imøtekommende, ofte av frykt for å ta upopulære avgjørelser. Politiker Rune Gerhardsen satte begrepet på dagsorden i boka si Snillisme på norsk fra 1991.
Nyhetsbildet om dagen er overveldende. Nyhetstretthet og -metthet saumfarer det norske folk. Folkemord, angrepskrig i Europa, droner og dystopiske bilder fra USA. Man kan føle seg maktesløs og liten, og man kan grue seg til spørsmålet “hva gjorde du for å stanse dette?” Jeg har et forslag. Vi skal starte med det nærmeste vi har; nabolaget vårt.
Disse ungguttene i nyhetsbildet har blitt sviktet av systemet, bydelen, skolen, barnevernet, og av menneskene rundt seg. Det er lett å peke fingre når 13-åringer deltar i svenskknyttet gjengkriminalitet. Da er det vi som nabolag som må stille opp for dem, ikke bare fordi vi er snille mennesker, men fordi det direkte påvirker våre egne liv. Det er tross alt våre egne ungdommer det er snakk om, ungdommer som skal vokse opp og bli fullverdige samfunnsdeltagere. Dine fremtidige naboer og kollegaer.
Mange fnyser av venstresidens snillisme, og påstår at man ikke kan redde disse barna med «boller og brus» – et stikk til bydelens ungdomsklubber. Men når disse legges ned, står barna igjen uten et trygt oppholdssted og ender opp med å henge i og utenfor blokkene. Dette blir igjen møtt med skepsis, fordommer, frykt og rasisme. Men den brutale sannheten er at for at det ikke skal bli nettopp du som går rett inn i en knivstikking, må du selv være med å ta i et tak – være snill.
Hvorfor du skal være skeptisk til godhetstyrrani-begrepet
De som er godt voksne og som har fulgt med i nyhetsbildet en stund, husker nok godt begrepet «godhetstyranniet», ført i pennen av den anerkjente historikeren Terje Tvedt. Begrepet handler om å utelukkende legge godhet til grunn for avgjørelser, ofte for å unngå en bredere og mer nyansert diskusjon. Hvis vi skal redde verden, en ungdom om gangen, må varsellampene straks ringe ved bruk av dette begrepet.
Straks skal jeg selv ut i skolen og undervise disse ungdommene. De skal utgjøre hele mitt (forhåpentligvis) lange arbeidsliv. Det kommer til å være mitt profesjonelle ansvar å danne og utdanne disse barna. Disse menneskene som om få år skal delta i samfunnet på lik linje som oss, bli våre naboer, elever, ansatte og sjefer. De skal også stemme på våre folkevalgte. Du kan gjøre jobben min lettere ved å åpne øynene, og hjertet, for disse ungdommene.
Hvorfor skal man gidde, disse barna er jo ikke ens eget problem?
Men det er de. Det er vår blokk, vår gate, vårt strøk, vår bydel og vår by dette handler om.
Det er våre ungdommer, det er vår felles fremtid. Hvilket grunnlag er vi med på å gi dem for at de skal bli gode samfunnsborgere, som skal være med å forme samfunnet, forhåpentligvis til det bedre? For å endre verden rundt oss kan vi stemme, engasjere oss, arbeide frivillig, eller bare by på et lite smil. Man blir nemlig ikke husket for hvor mye man eide, men for hvordan man fikk andre til å føle seg.
Historien fortsetter å gjenta seg, nå i gradvis mørkere spor. Men hvis ikke du, hvem? Hvis ikke nå, når? Å klage på ungdommen er også en gjentagelse av historien, og å bidra til stigmatiseringen og utenforskapet. Disse ungdommene er vant til å bli møtt med fordommer, bortvisninger og kjeft. Kan vi heller legge til rette for at disse medmenneskene kan få kjenne på tilhørighet, mestring og pågangsmot?
Så, neste gang du merker at du blir irritert, oppgitt, sint og kanskje redd for guttegjengen som henger i inngangspartiet på blokka di, i stedet for å anta det verste om dem, spør dem heller om hvordan det går eller bare send dem et lite smil. Stem på dine folkevalgte som vil satse på ungdom, skole og holde liv i fritidsklubbene.
Jeg lover at jeg skal sende deg en takk fra lærerværelset.
Astrid Ombudstvedt
Master- og lektorstudent i historie ved Universitetet i Oslo