Da jeg var lita var 1. mai som regel en fin og solfylt fridag. Falt dagen midt i uka, ble den tilbragt på industri-tettstedet Sunndalsøra der jeg vokste opp. Hornmusikken ledet an toget av stolte arbeidere. Nesten alle pappaene jobba på aluminiumsverket. Jeg ønska at også en av mine foreldre jobba på «verket», og ikke bare i Televerket.

Om 1. mai lå rett før eller rett etter ei helg var vi som regel hos mormor og bestefar, som bodde på et småbruk i fjellbygda Singsås i Sør-Trøndelag. Bestefar tok på seg kvit-skjorta og heisa flagget. Vi tok det med ro og hørte på radioen, mens mange andre bønder benytta dagen til å spre møkk. Det var fast tradisjon at ei arbeiderpartidame i bygda ringte rundt til de andre som heisa flagget for å si «gratulerer med dagen».

Som ungdom ble kvelden før 1. mai som regel benytta til fest og moro, en deilig fridag venta dagen derpå. I studieåra føltes ikke arbeidernes dag så relevant for meg. Men da jeg var ferdig utdanna barnehagelærer, fagorganisert og i fast arbeid begynte jeg å gå i 1. mai-tog igjen. Fagforeninga mi, Utdanningsforbundet, inviterte alle medlemmer til å gå bak den røde fana med slagordet «Samhold gir styrke!»

Første mai i 1886 streiket 200.000 amerikanske arbeidere for kravet om åtte timers arbeidsdag. For å støtte dette kravet, arrangerte fagforeninger i Chicago demonstrasjoner som begynte første mai og varte i flere dager. Arbeiderkamp på slutten av 1800-tallet var ingen fredelig affære. Streik og demonstrasjonstog ble slått hardt ned på av myndighetene og politiet, og kunne føre til at arbeidere ble drept.

Den amerikanske landsorganisasjonen beslutta å gjennomføre generalstreik første mai 1890 som et ledd i kampen for åtte timers arbeidsdag. Dette initiativet spredte seg til Frankrike, og etter hvert ble 1. mai til en internasjonal demonstrasjonsdag. Før første verdenskrig var kravet om åtte timers arbeidsdag arbeiderbevegelsens aller viktigste krav også i Norge, hvor åttetimersdagen ble innført i 1919. Senere har andre velferdskrav som betalt ferie og pensjon dominert. Først har man demonstrert for innføring, og siden for å beholde rettigheter. I 1947 ble første mai offentlig høytidsdag og lovfestet fridag i Norge.

Arbeiderbevegelsens har lært oss at vi må stå sammen på tvers av landegrenser for å løse våre globale utfordringer, og at de som har minst må få hjelp fra de som har mest. Solidaritet er grunnlaget for å oppnå internasjonale avtaler for sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse.
Den norske arbeiderbevegelsen har god tradisjon for å markere støtte til folk i krigsherja land. Kampen for at det palestinske folk skal ha et fritt og selvstendig land har vært en del av fagbevegelsens kamp siden Israel okkuperte Palestina. Under det pågående folkemordet trengs sanksjoner som rammer Israel. Oljefondet har retningslinjer som skal hindre uetiske investeringer, men allikevel er flere hundre milliarder plassert i selskaper som forsyner Israel med våpen og legger til rette for ulovlige bosetninger på Vestbredden. Selskaper som tjener på okkupasjon og krigsforbrytelser burde vært ekskludert fra Oljefondet. «Stopp folkemordet mot palestinerne – boikott Israel – Oljefondet ut» er en av LO i Oslos paroler i år.

Rett før påske ble vi vitne til store demonstrasjoner i USA. Folk tok til gatene i protest mot en maktsyk president som særlig går løs på kvinners og minoriteters rettigheter. Det som skjer i USA er ikke unikt. Erfaringene med statsledere fra ytre høyre er at de først går løs på kvinner, rasifiserte minoriteter, skeive – særlig transpersoner, arbeidere, fagorganiserte og folkelige bevegelser. Når disse gruppene fratas grunnleggende rettigheter, svekkes hele arbeiderklassen. Rødt Oslo samles derfor i år bak parolen «Stopp fascismen – frihet til alle folk!». Den internasjonale kampen for demokrati og mot fascismen gir også utgangspunkt for LO i Oslo sin hovedparole i år: «Styrk demokratiet – knus fascismen!»

Mens jeg tenker på demonstrantene i USA, surrer en sangstrofe i bakhodet: «De vil forstene oss og ta oss hver for oss. For ensomme og atskilt er vi lettere å slå. Men om vi samler oss, om vi forener oss, fins det intet som kan hindre at vi sammen når vårt mål.» Demonstranter i andre land inspirerer og gir meg nytt håp.

Jeg ønsker at første mai skal være en inkluderende dag, for alle folk i og utenfor arbeidslivet. En fest- og kampdag, for barn, voksne, uføre og pensjonister – ikke bare for folk med fast arbeid. En dag for solidaritet på tvers av kjønn, kulturell og religiøs bakgrunn. Kall meg gjerne naiv, men jeg forbeholder meg retten til å tro på en verden med mer samhold og rettferdighet, og mindre forskjeller. En fredelig verden! Om vi skal kunne oppnå det må vi stille oss skulder ved skulder, i solidaritet med de mest utsatte gruppene i samfunnet, i kamp for grunnleggende rettigheter.

Kvinners, skeives og arbeideres kamp for selvbestemmelse, organisering og frihet er ikke sidekamper – vi er frontlinja. Kampen for utsatte minoriteters frihet må løftes side om side med arbeiderklassens kamp for makt, rettferdighet og solidaritet. Fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle i denne kampen. Den kollektive kraften i fagorganisering er en av de sterkeste motkreftene mot ytre høyre.

Gratulerer med dagen – kampen fortsetter!

Mari Rise Knutsen, Kalbakken
Bystyrerepresentant for Rødt Oslo