Groruddalen het Furuset i eldre tid

Også på Furuset bodde folk i huler i steinalderen, vi kan tenke oss at fangstfolk og samlere streifet rundt i Østmarka og på det som i dag er boligfelter – industritomter, åker og eng med sine steinøkser og flintkniver. De var på stadig jakt etter vilt som hjort, rådyr og villsvin. 

Vi vet også at de hadde beinredskaper og sikkert også våpen av bein, men ingen funn forteller noe sikkert om dette. Treklubber hadde mennene også, med et slikt våpen kunne de både beseire viltet, og forsvare seg mot fiender som trengte inn på deres jaktmarker med vonde hensikter. Vi kan tenke oss at Ulfer, jegeren, dro sammen med sine sønner innover Østmarka på jakt for å skaffe mat til kona og jentene som den gang satt hjemme for å passe ilden, menneskets største oppfinnelse i de tider.

Under den store helleren oppover mot Haukåsen hadde familien sitt hjem. Vi er tilbake til ca. 6000 før Kristi fødsel. Åkerbruk og husdyr fantes ikke, men en trofast hund, også den gang menneskets beste venn, fulgte med på jakten. Den kunne varsle om hvor viltet var å finne, og den passet på mens hele familien sov. Familien var ikke bare jegere, de ble også kalt samlere. Den gang som nå var det mye bær i skogene, og steinalderfolkene var flinke til å nytte ut skogsnøtter og spiselige røtter.

ÅKERBRUKET KOMMER

Det er ikke bare i Finland at jordbrukerne svidde av skogen for å forvandle skogbunnen med røtter og stubber til korn-åker. Også her på østsiden av Groruddalen viser oldtidsfunn i myrer at skogen ble brent ned og ryddet bort med flintøkser. De sådde vel i asken slik som vi kjenner til at finlenderne gjorde senere. Sikkert er det at de hadde hakker av stein til å bearbeide jorda med. Og stein var et bedre materiale enn bein både til matauk og jakt. 

En gang mellom 4000 og 3000 år før Kristus var våre forfedre i gang med å dyrke jorda i Groruddalen, og de ble nå mer bofaste enn tidligere. Åker og eng skulle passes, og husdyra, ku, sau og geit, måtte ha sitt stell. Boplassene ble mer solide, ikke bare huler og bergnabber ble nyttet til boliger, hytter og hus av tre ble tatt i bruk. Nå kan vi saktens undre oss over at det var mulig å overvintre her i landet i såvidt primitive boliger, men forklaringen er at klimaet var langt gunstigere. I våre dager er det bare de mest hardføre uteliggere som kan klare å overleve i slike husvær.

Vi kan ikke følge hele utviklingen gjennom årtusener, bare nøye oss med å slå fast at det åkerbruket som ble drevet etter at kornet hadde avløst skogen, førte til at boplassene måtte flyttes etter en tid. Åkrene ble bare brukt en eneste gang, så måtte ny skog felles og brennes, jorda var utarmet, den ble verken gjødslet eller pløyd. Vi vet også at Furuset-bøndene har hatt kontakt med folk som bodde lenger sør, forskerne overveier om det var folk fra Danmark som flyttet lenger nord med husdyr og som lærte våre fangstfolk å drive jordbruk. Redskap og våpen er også av samme type som dem som man brukte lenger sør og øst.

GAMLE STRØMSVEI

I tidligere artikler har jeg skissert overgangen fra fri bondejord til katolsk kirkegods som igjen gikk over i verdslig eie etter reformasjonen. Noen stor- eller herregårdskultur har vi ikke hatt i Furuset-området. Det var jevne bønder og deres husmenn som levet og dyrket jorda. Det er også naturlig at folk fra gammelt av har bodd også på denne siden av dalen. 

Gamle Strømsvei er en eldgammel ferdselsåre, kanskje en av de eldste vi har som fører ut av Oslodalen. De gamle vikingekonger trakk skipene sine langs Strømsveien etter å ha seilt oppover Alnaelva så langt det var mulig, og så lenge dens kilder, Alunsjøen og Østensjøvatnet ikke var demt opp, var det mulig å seile langt oppover Akersdalen etter elveleiet. Etter Strømsveien red også Oslo-bispen Jens Nilssøn på sine visitasreiser når han skulle ut for å inspisere kirker og presteskapet i Akershus og på Romerike. Her kom baglere og birkebeinere i borgerkrigens dager, og i senere tider brukte bøndene veien når de skulle til byen for å selge varene sine.

På 1500-tallet kom trelastnæringen for fullt, vi hadde fått vassaga, og plankekjørerne dro huiende som en horde nedover veiene med sine lass. Fulle var de ofte, og eventyrfortelleren P. Chr. Asbjørnsen skriver i 1848 at denne landeveiens pøbel drev andre farende folk ut i snefonnene. Det vanket juling hvis man kom med bebreidelser, men ble det spandert en dram, var alt i orden og vel så det. Brennevinet spilte en stor rolle i tilværelsen for den tids langtransportkusker.

Kanskje var det ikke så underlig, de frøs og hutret oppe på lassene sine. Dessuten vanket det brennevin overalt på landeveiskroene, og dem var det mange av. Det var neppe trygt når svenskekongen Karl XII kom ridende med innpå 1000 dragoner, men han ble stoppet før han var kommet så langt som til Furuset. Skansene på Bakåsen sør for Høybråten gjorde at krigertoget i 1716 måtte dra tilbake til Sverige.

KIRKE PÅ FURUSET I MIDDELALDEREN

Trekirken på Furuset nevnes første gang i 1345, allerede i 1591 var den borte for aldri å komme igjen. To jernnøkler i Universitetets oldsaksamling er i dag de eneste levninger vi har om den. Soknet som en gang var viktig nok, det var en av innfallsportene til byen, hadde sin egen kirke som også måtte eie gårder eller gårdparter som underhold til sin sokneprest. Kirken lå oppe på jordene ikke langt fra dagens Furuset skole.

Dessuten skulle kirken vedlikeholdes, det skulle skaffes alterlys og altervin, og presten skulle ha dyrebare messeklær, ikke minst i katolsk tid. Men mye av jorda rundt kirken har tilhørt Klemets-kirken nede i byen. Det var ofte sterk rivalisering mellom de forskjellige kloster og kirker om bondejorda rundt byen. Nonne-seter kloster på Leiret eide en gårdpart av Lindeberg gård. Hovedøen kloster eide også en del gårder i soknet, men da det dessverre mangler flere blad i biskop Eysteins jordbok, Røde Boken, har vi ikke full oversikt over eiendomsforholdene på Furuset i katolsk tid. Soknepresten i Aker, ved Akers Gamle Kirke, eide også en part i Lindeberg gård.

Fra de eldste tider var bøndene selveiere, men allerede før kristendommens innføring på 1000- og 1100-tallet, kom en del jord til å bli overtatt av de hedenske Gudehovene, det var vel presteskapet som skulle ha lønn for rituelle handlinger. Ved slutten av vikingetiden og ved begynnelsen på middelalderen ca. 1030, var alle bøndene på Furuset leilendinger under kirken. Det forhindrer ikke at leilendingene kunne eie en del av gården, en såkalt gårdpart. Han satt også trygt på gården, og sønnene fulgte fedrene. Selvsagt måtte han betale avgift, en viss sum ved overgangen til sin nye status, og årlig svare landskyld til jord-drotten, men det gikk bra med produkter fra gårdsdriften hvis ikke avlingen slo feil. Ofte var han også pålagt å sette opp nye og bedre hus på gården, men da fikk han også visse lettelser med betalingen av landskylda.

Men i Kongens almenning oppover mot Østmarka kunne alle hente ved, tømmer til husbehov og i nyere tid også brenne tjære til eget behov og for salg. I utmarka og i allmenningene kunne Furuset-bonden skaffe seg tilleggsfôr, gress fra myrer og åpne sletter i skogen, lauv og rotvekster til husdyrene. Her fant han også emner til redskap og til reparasjoner av nødvendige hjelpemidler til gårdsdriften.

Når Furuset-bonden ikke arbeidet på jorda eller i skogen kan vi tenke oss at han måtte skysse embetsmenn på reise oppover til Nedre Romerike, han arbeidet på veien, det var han pålagt innen den roden han hørte til, eller han måtte på bytur for å kjøpe de relativt få varene som han ville skaffe seg og som ikke ble produsert på gården i naturalhusholdningens tid, en tid da bygdefolket i stor utstrekning var selvhjulpne.

Går vi tilbake i tiden før rikssamlingen, vet vi at det ikke var trygt å leve her oppe. Romerikingene dro stadig nedover dalen på tokt, og det er grunn til å tro at bøndene på Furuset tok med seg folk og fe når de dro innover skogen for å komme unna hordene fra Raumarrike som var ute på rov. Vi har hørt at soknet var en av innfallsportene til byen, hvor betydningsfullt det var, får vi en anelse om når vi vet at det ga navn til hele Groruddalen i middelalderen.

FURUSET NEVNES FØRSTE GANG

Skrevne kilder som forteller om folk og gårdsdrift på Furuset er ikke eldre enn fra 1345, vi har en samling av latinske håndskrevne dokumenter hvor også Lindeberg nordre og søndre er nevnt, likeså Furuset øvre. Furuset sokn er også nevnt første gang i 1345 i biskop Eysteins jordbok, også kalt den røde bok. Boka var en fortegnelse over de eiendommer kirken hadde, og de var ikke få. Furuset ble den gang kalt Furusætre, denne betegnelsen ble brukt både i jordboka og i den før nevnte samlingen av de latinske håndskrevne dokumentene, sikkert også forfattet av middelaldermunker, stort andre enn kirkens menn var det ikke som behersket skrivekunsten. I 1578 ble navnet skrevet Furrusetther, Fyrresetter forekom også samtidig. Først i 1732 finner vi navnet skrevet slik som vi kjenner det i dag. Professor O. Rygh antar at det kommer av trenavnet furu.

Professor Andreas Holmsen, en av våre fremste historikere, kaller Furuset-gården for en vikingegård, det samme gjelder Alfaset, den het forresten Alfuastre, Alfuæsætrom i middelalderen, Arveset fra 1723. Lindeberggårdene, nordre og søndre, ble kalt Lilndaberg i biskop Eysteins jordbok, og har gjennom tider hett Lindaberg, Lindeberge (1758). Navnet er avledet av trenavnet lind, sier professor O. Rygh. Leirdal er en annen gård i området. Den het Læirdal på 1300-tallet, Lierdall i 1578, Lærdall noe senere, og Leerdahl i 1713. Navnet kommer som ventet av leire, eller som O. Rygh også peker på, av elvenavnet Leira, muligens fordi det går en bekk like øst for gården.

Det har liten eller ingen interesse å følge eiere og brukere for disse gårdene gjennom tida. Katolske kirker og klostre hadde sine interesser her oppe, Furuset gård eides til dels av Klemetskirken, det samme gjorde Akers kirke, Hovedø kloster også. Det er interessant å se at kongen i 1653, det må ha vært den dansk-norske konge Fredrik III, pantsatte gården til en kjøpmann i Christiania, Claus Jochumssen Schumacher. Fredrik, den første av eneveldets monarker, skulle føre krig mot Sverige, og trengte sikkert penger. 

Kjøpmannen har jeg ikke funnet noen opplysninger om, han kan ha vært en tysk skomaker som har innvandret og som så hadde arbeidet seg opp til selvstendig næringsdrivende. Derimot finner vi en overtollinspektør for riket, Albert Schumaker, i 1670-årene. I 1703 var en annen rikmannsfamilie eier, James Collett. Nå var gården blitt nok en eiendom under Bogstad-godset. Karen Leuch ble eier i 1728. I 1729 var også en godseier eier av Furuset, nemlig Erich Mogenssøn på Linderud. 

Nå vet vi at disse enorme rikfolkene, som satt på sine herregårder en del av året, også hadde sine hus i byen. En ting er i hvert fall sikkert, ingen av dem har noensinne bodd på Furuset-gårdene her oppe ved Furuset skole. Ervervelsen av gården var utelukkende en pengeanbringelse, jord og skog var som alltid sikre realverdier. Det er verdt å merke seg at gården bare 30 år senere kom over i hendene på bønder som også var brukere og selvsagt bosatt på stedet.

Lindeberg-gårdene, nordre og søndre, eides til dels av Medalvads prebende på 1400-tallet. Et prebende var den inntekt av jordgodset som tilfalt en av kanikkene ved domkapittelet. Kannik var prest ved domkapittelet, og hørte til geistligheten ved domkirkene. Han ble også kalt korsbror, og fikk altså til livets opphold blant annet fra gårdsproduktene fra Lindeberg gård i Furuset sokn. Det var Sira Olav Sigurdsson som nøt godt av gårdsdrifta på Lindeberg i 1423. Vi får tro at han gjorde nytte for maten ved å holde sine fastlagte messer og gå i forbønn hos Herren for levende og døde. En rekke eiere skifter gjennom tidene, og bekrefter at Akergårdene med få unntak ikke har tilhørt gamle bondeslekter.

HUSMANNSPLASSER

I 1723 hadde Furuset to husmannsplasser under seg. De hette Kollebrønderstuen og Bechen. Den første tyder på at her har det vært kullmile, vi kan tenke oss at husmannen brente trekull oppe i skogen oppover mot Haukåsen (Branntårnet). Bechen er vel høyst sannsynlig den plassen som senere ble kalt Dalbakk, den lå på jordene ovenfor Lindeberglia, like ved stien som førte inn i Østmarka, oppmerket av Skiforeningen som vinterløype. Dette har jeg anført for å vise hvor lett det er å dra feilslutninger. Dalbakk var plass under Lindeberg, ikke Furuset.

Lindeberg-gårdene hadde i 1723 til sammen tre husmannsplasser, men vi kjenner bare navnet på en av dem, plassen ved bekken som kommer fra myrene nord for Lutvatnet og på østsiden av Lutvatnleiren, altså Dalbakk og Christianstua litt lenger oppe, begge er borte i dag. Trosterud nordre derimot, hadde to plasser i 1723. Det var Fagerholt ved Lutvatnets nordende og Braaten, som lå nordvest for Fagerholt, så vidt jeg kan se i utkanten av Lutvatnleiren. Men nå er vi kommet et stykke unna selve Furuset-området som vi i første rekke skulle se nærmere på.

LANDHANDEL

Amtmannen i Christiania var i 1867 ikke stemt for opprettelse av landhandel i Aker, dette rammet også Groruddalen og Furuset. Det var sendt en rekke søknader, til Regjeringen. Bøndene ville ikke dra til byen for å handle hvis de kunne slippe. For å få tillatelse til å drive landhandel måtte man ha kongelig bevilgning, og det fikk man ikke, Aker lå for nær byen. Alt i 1299 ble det i lovs form bestemt at alle kjøpmenn skulle henlegge sin virksomhet til byene, det ble et vilkår at kjøpmannen hadde borgerskap i en kjøpstad. Et lite smutthull var det likevel i loven, det kunne gis kongelig bevilgning til innskrenket salg ved en landkremmer, men vel og merke bare i en viss avstand fra byen, og det var ikke adgang til å ha et fast utsalgssted. Slike kremmere fikk heller ikke handle med varer som var innført fra utlandet. Bestemmelsen var gitt for at bøndene ikke skulle ha lett adgang til å skaffe seg unødige luksusvarer som ville føre til at de ble mer opptatt av slikt enn av gårdsdrift og skogsarbeid. Først i 1857 ble det tillatt å selge kaffe, sukker og tobakk ute på bygda, men helt til 1907 var det ikke anledning å drive landhandel i nærheten av byene som ikke fant seg i noen form for konkurranse. Nå vet vi at i 1874 ble det åpnet adgang for fogden til å gi tillatelse til landhandel i Aker, en bestemmelse som mange benyttet seg av.

Disse gamle forbundene var ellers i tråd med byprivilegiene for handel og håndverk. Dette førte til at Furusetbonden måtte til byen for å få tak i skotøy og utført forskjellige smedarbeid, men det er vel grunn til å tro at han benyttet seg av tillatelsen til å ha sin egen gårdssmie, eller bruke naboens. Det som ikke var tillatt var at en profesjonell smed eller skomaker slo seg ned.

I dag har vi snarkjøp og butikker innen rekkevidde, men den gamle landhandelen oppe ved Kløfta er for lengst borte, den har hatt sin tid, og var sikkert etterlengtet da den kom ved hundreårsskiftet eller litt senere.

TRYGGERE PÅ T-BANEN

I jernbanens første år ved midten av 1800-tallet og utover mot hundreårsskiftet var det ikke trygt å reise fra Oslo til stasjonene Bryn, Alnabru og Grorud. Tvert imot, det var forbundet med adskillig fare for liv og lemmer å reise fra Østbanen og oppover Groruddalen en lørdags- eller søndagskveld. Flasker for gjennom lufta, de var sannsynligvis tomme, folk var kranglete, eglet, bante og sloss. Når man så kom av toget på stasjonene, så man fulle folk rave langs veiene. Det gikk heller ikke fort for den som skulle krysse planovergangen ved Grorud stasjon, 20 minutter var ventetiden.

Det kunne være fristende å ta med litt av skolens og menighetens historie i en artikkel om gamle dager på Furuset. Dette tillater ikke plassen, og stoffet får vente til en annen gang. La meg bare røpe at presteskapet på 1800-tallet hadde vidt forskjellige oppfatninger av menighetens dyder og laster, det være seg på Furuset eller ellers rundt omkring i Østre Aker.