Røttene til halloween er gamle. Celtic-folket feiret Samhain for å holde spøkelsene borte, Men hvis du etter mørkets frembrudd tar en tur på en kirkegård eller gravlund Allehelgensdag, søndag 2. november, vil du oppleve noe som er annerledes enn spøkelser. Lysene er et uttrykk for noe det er vanskelig å sette ord på, noe som det ikke er så enkelt å forklare. Det handler om savn og lengsler.
Allehelgensdag er en dag til å se tilbake, stoppe opp, gjerne i fellesskap, å reflektere over liv og død. For det er mange følelser som melder seg når man har mistet en av sine nærmeste. Sorg og savn er naturlig, men likevel så tungt. Sorg får vi fordi vi har vært glad i noen. Vi har investert følelser i et annet menneske. Når de plutselig er borte, føler vi tap og tomhet. Det er kun den som har elsket et annet menneske som sørger.
Sorgen kan bli en tid der man tenker mye på fortiden. Man tenker over tidene som har vært. Av og til tenker man at ting skulle vært gjort annerledes. Enkelte kan være full av bebreidelser og negative følelser som tar tid å bearbeides. Tiden leger ikke aller sår. Vi reagerer alle forskjellig på sorg og har vår måte å bearbeide følelsene på.
Det er krig og uro i verden. Det gjør noe med oss. Men det å leve er likevel menneskets største ønske og sterkeste drift.
Men mister vi evnen til å sørge, mister vi evnen til å glede oss. «Alt har sin tid» heter det i Forkynneren. Å være menneske betyr å leve med smerte og sår. Lidelser og sorg er en del av våre liv. Og det er for de fleste av oss ikke noe sykelig som vi trenger behandling og medikamenter for. Vi må gi plass til hele livet med alle dets motsetninger.
Allehelgenssøndag er en flukt inn i virkeligheten slik den er. Det gjelder å finne noe i tilværelsen som gir oss trygghet, et holdepunkt i en tid preget av usikkerhet og angst. Kanskje kirken er et sted som kan gi oss litt lys i mørket, og håp. For kirkens oppgave må være å gi oss håp i en tid hvor vi er omgitt av truende tegn, krig, sult og økt fattigdom.
I møte med døden ser vi som er tilbake ofte livet klarere. En gammel egyptisk legende forteller om fuglen Fønix – som det bare fantes én av i hele verden. Hvert 500 år viste den seg i Egypt. Og når fuglen følte at døden nærmet seg, bygget den et rede og la seg opp i det. I det redet brant den opp, alt ble til aske. Men fra asken gjenoppsto den som en ny fugl – og den nye fugl Fønix fløy opp mot den blå himmelen, klar for å begynne igjen.
Mange tror i disse tunge tider at det ikke går an å stole på en framtid. Alt er er ødelagt. Men legenden om fugl Fønix er en legende om at alt har muligheter. Det må vi huske når livet er tungt og vanskelig!
Knut Sand Bakken, pensjonert prest.