Jeg listet meg inn i lokalet ti minutter for sent til velkomsten fra leder Jan Haanæs. Konserten var i gang, den begynner presis kl. 21.00 hver gang, ingen slinger i valsen der. Best av alt, jeg hadde ikke gått glipp av mer enn bandets åpningsnummer, Errol Garners «Misty». Og klubblederens billige blødme om at «miraklenes tid er ikke forbi, når vi nok en gang kan ønske Mirakelbandet velkommen tilbake til Vardeheim,» fikk jeg vite.
De fire musikerne var inne i jazzbobla, og det var snart jeg også. Det var bare å nyte.
Søren har en lun humor og får alle til å slappe av og kose seg. Men helt stille klarer vi ikke å sitte, fengende toner setter seg i kroppen, som svinger med.
Herr Bøgelund presenterte bandet bestående av Horten-gutten Magne Arnesen på piano, Stein Erik Evenstad fra Elverum som trakterer trommesettet og Andreas Dreier, danskfødt, som er ett med bassen. –Til slutt er det meg da, «direktøren» for det hele, på altsaksofon, sa Søren med et skøyeraktig «dansk grin». Bandet er fifty- fifty dansk/norsk. Tydeligvis en svært god kombinasjon.
Søren Bøgelund’s Mirakelband fylte Vardeheim med ny energi og fengende toner.
Foto: Frøydis Cederkvist Stenerud
De fulgte opp med et tema fra den danske serien «Matador», en herlig rumba, som de fleste kjente igjen.
Superfine soloer som avløste hverandre. Publikum klappet begeistret.
Snart var det tid for Danmarks andre nasjonalsang, Benny Andersens «Svantes lykkelige dag». «Se, hvilken morgenstund, solen er rød og rund…». Det er ei vise fylt av følelser, og man kan fornemme den gode lykkefølelsen en slik dag gir. De fleste både kan og elsker denne låten, og det ble kveldens første allsang, vi sang og duvet med. «Livet, lykken og gleden er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar»! Håper mange har slike gode sommerminner med seg inn i høsten, som ligger på lur.
Vi fikk lytte til «Slow boat to China» før bandet tok en velfortjent pause.
Da ble det litt mingling, prat og latter satt løst. Det er lenge siden vi kunne gå rundt omkring og snakke med andre, koronatiden holdt oss i et stramt bånd.
Så deilig å kunne slappe av, håper bare det varer. Det er fem år siden bandet var her sist, da konserten de skulle ha på Vardeheim i 2020 måtte avlyses, som den første, nettopp p.g.a. korona.
Klubbleder hadde håpet på et litt større publikum, da han vet at dette er et veldig populært band. Men ved litt undersøking etterpå viser det seg at mange av det trofaste publikumet var bortreist denne fine sommerkvelden.
Etter pausen fortsatte gutta med en ren instrumental blues. Og blues er aldri feil, det går rett til hjertet.
GOD STEMNING: Det var tydelig at publikum har sett fram til startskuddet for høstsesongen med jazz på Vardeheim.
Foto: Frøydis Cederkvist Stenerud
Et lite innspill fra Søren om Grete og Jørgen Ingmanns suksess i Melodi Grand Prix i 1963, hvor de vant med låta «Dansevise», som har blitt en dansk evergreen. Morsomt å høre den igjen.
Fikk også med oss Henry Mancini/ ohnny Mercers «Days of vine and roses» og den evig populære George Gershwins: «On the sunny side of the street». Her oppsto nye tendenser til allsang. Bandet er virkelig et Mirakelband, de har gladjazzen i sin hule hånd. Vi kunne bare fryde oss over dem i disse to timene.
Det var både «Wonderful and marvelous».
Søren er jo ikke bare musiker, men også vokalist i bandet, og ikke ulik selve Louis Armstrong. Kvelden gikk som en røyk, og klokka passerte halv elleve da Søren spurte oss om de skulle ta «When you’re smiling» i B-dur. Og publikum er jo med på alt. Det ble en stor opplevelse: Pianisten og bassisten «snakket» med hverandre så det var en fryd, mens trommisen begynte hviskende i bakgrunnen, men endte opp med kraft og tyngde i «samtalen». Og vi i salen fikk gåsehud.
Igjen ga Søren applaus til sine medspillere, – det er best slik, sa han, så jeg ikke får fagforbundet på nakken – mens han blunket til publikum.
Som avslutning lød «What a wonderful world», men med dansk tekst, «Hvor er livet dog skønt» ut i rommet. «Jeg ser grønne trær, blomster der gror, jeg blir så glad for den gamle jord. Vår Herre maler med pensel og palett…» Vakker tekst og musikk. Og disse gutta maler også på sin måte med sin palett, som er instrumentene, det spruter med farger vi kan se for vårt indre øye. Det var stemningsfullt og teksten er jo rørende, så en liten tåre smøg seg ut i øyekroken.
Men ingen jazzkveld uten ekstranummer. «Just a gigolo», også denne i dansk språkdrakt, satt i øret da vi fornøyde og glade vandret hjem etter en fantastisk flott kveld med Søren Bøgelunds Mirakelband. Tusen takk til alle som stilte opp; bandet, Jan og Anne-Lise (bak enhver vellykket mann står en klok kvinne) riggere og ryddere, barmann og andre. Det var en stor opptur en sen augustkveld på Vardeheim.
Takknemlig lytter Frøydis Cederkvist Stenerud