Det har gått vel en uke siden hun ble bisatt fra Vestre gravlund, nye kapell. Dagene har liksom rullet litt saktere denne tida, mens vi har sett våren komme i all sin prakt med både farger og temperatur. Det er på denne tida at kafegjestene har begynt å finne seg til rette ute i Steinhoggerhagen hos Birgitte. Hun åpnet gjerne vinduet fra kjøkken og restaurant, mens latteren kunne høres fra alle vinkler ute og inne. Det var glede og omtanke i hver eneste latterkule, og dem var det mange av.

I et fullsatt kapell fikk vi høre om et innholdsrikt liv, fem år av sin oppvekst tilbrakte hun i Kenya sammen med familien. Hun behersket både swahili, engelsk og norsk perfekt – og aksenten varierte bare noen uker alt ettersom hvor hun hadde tilbrakt den siste tida mest.

Familien kom tilbake til Norge i 1974, og Birgitte var allerede den gang særdeles interessert i mat. Hun likte også å reise og fikk oppleve verden og folk gjennom barndom og voksenlivet. Skolegangen hennes var på Smestad i ni år før videregående på Fagerborg og etter hvert Blindern, med ett års opphold i Frankrike innimellom.

Musikk og dans var noen av Birgittes lidenskaper, ved siden av mat. Det var på en musikkfestival hun møtte Atle som hun giftet seg med og fikk sønnen Anders.

Anders fortalte om en mor som var populær i venneflokken. Det sto ofte en buffet med fantastisk mat som alle kunne forsyne seg fra, hun hjalp til med lekser, gode råd, og alltid med godt humør. Hun var ofte å finne dansende i stua med et stort smil. «Det var nesten umulig ikke å bli med selv».

Birgitte jobbet også som terapeut hos blant annet Blåkors i Oslo, hvor hun hjalp mennesker til et bedre liv. Hun var fri for fordommer og møtte andre med en åpenhet, ble det fortalt i kapellet.

Kafe Steinbra er en institusjon, og arven hun etterlater seg vil vi bære med oss i lang tid. For det var ikke bare mat Birgitte Rommen serverte. Det var kultur, vennskap, fellesskap, romslighet, muligheter. Noen lerret blanke, andre fylt med hele fargeskalaen. Hun inviterte oss inn i hennes univers samtidig som hun stilte seg selv og hennes kafe til rådighet for folk som trengte et gulv å danse på.

Vi minnes julemarked, sommermarked, konserter, kunstutstillinger, fotoutstillinger, quiz, selskap, konfirmasjoner, minnesamvær, Groruds store kulturprisutdelinger. Hun hadde så stor kapasitet, fikk til alt – vi husker blant annet da Groruds fotballherrer tok imot Bergen i Obos-ligaen. Supporterne fra vestlandet hadde forberedt Birgitte på at de skulle komme, de trengte mat og drikke. De var mange. Og hun leverte.

Da kafeen åpnet i 2014 var det en befolkning her på Grorud som så fram til å få et helt eget samlingssted med mulighet for mat, kultur og prat med naboer og venner. Lokalavisen hadde formidlet mange tanker og ønsker fra folk om nettopp dette. Kommuneboligene hadde stått tomme lenge og forfalt, nå var de pusset opp og innholdet planlagt etter initiativ fra mange i miljøet her på Grorud. Det skulle være kafe, kunstnerbolig, organisasjonenes hus, steinhoggermuseum m.m.

Så begynte det å lyse i vinduene i kafeen, det ble båret møbler, vasket og fikset. Vi ble kjent med Birgitte, alle vi som gikk forbi og sa hei inn døra til en uferdig kafe. Hele familien i sving med å få på plass alt før den store åpningen. God stemning, brede latterkuler og store smil – folk var spente og glade for å få Kafe Steinbra.

Vi tenker på alle gode stunder og hva hun og kafeen har betydd for folk i forskjellige livsfaser. Vi sier ganske enkelt takk.

Hvil i fred!

Øystein Kielland
Akers Avis Groruddalen