Når Andreas Lorange og samboer Maia Solberg – sammen med lille Per og hunden Walter – nå flytter inn på Bånkall gård, starter de et av de mest ambisiøse bybondeprosjektene i Groruddalen på mange år. Og det er ikke et romantisk småbrukseventyr de går inn i. Det er et oppdrag.
Fikk konsesjonen – nå starter arbeidet
Utlysningen om ny bybonde er del av bydelens store satsing på å få mer liv inn på tunet. Lorange og Solberg vant konkurransen – og overtok med en 3,5-årskontrakt som kan forlenges til 8,5 år. Oppdraget: bo på gården, drive obligatorisk kursvirksomhet, holde dyr – og utvikle gården videre etter eget hjerte.
– Det er helt unikt at man får muligheten til et småbruksliv i Oslo, sier Lorange.
Og nettopp det var drømmen: et liv nær marka, dyr, dyrking – og muligheten til å skape et tilbud som gjør gården til et levende knutepunkt for barn, unge og lokalmiljøet.
Dyr som maskoter – ikke mat
Bydelen krever minst 10 dyr, men Lorange går langt over minimum:
30 høns, tre haner og tre sauer.
–Vi skal ikke drive med slakt. Dyra skal være her hele livet. Dette er maskoter, kjernedyr – en del av opplevelsen for de besøkende.
Hønene skal produsere egg, mens sauene får en rolle i det pedagogiske og sosiale tilbudet. De kan komme som lam eller ferdig voksne – litt avhengig av hva Mattilsynet og andre gårder har tilgjengelig.
Han røper også at de trolig vil hente inn gammel norsk spælsau – en robust og tradisjonsrik rase som passer godt i området.
Et partnerskap med gårdsbarnehager og kafeen på tunet
Lorange har allerede tett dialog med gårdsbarnehagen på Nordtvet gård, som står med et dyreproblem. Kanskje får de sin første sau derfra.
De nye bybøndene vil også jobbe tett med kafeen på tunet. Egget og grønnsakene de produserer går direkte dit – og dette blir en av hovedinntektene deres, sammen med dyrking av mikrogrønt, urter og blomster.
– Alt vi ikke spiser selv skal rett til kafeen. Det skaper inntekt – og gjør at gården kan tilby noe lokalt og ekte.
Vil gjøre gården til en «Inn på tunet»-gård
Den store planen – og kanskje den mest bærekraftige retningen økonomisk – er å gjøre gården til en sertifisert Inn på tunet-gård.
Dette betyr arbeidstrening og inkluderende tilbud for:
-
barn og unge som faller utenfor
-
mennesker som trenger mestringsaktiviteter
-
deltakere fra NAV, skoler og barnehager
Lorange har solid erfaring i nettopp dette: han har jobbet som arbeidsleder og veileder i grønne ungdomsprosjekter i Oslo kommune, og har en bakgrunn som gjør ham komfortabel med både dyrking og pedagogikk.
– Dette er noe man faktisk kan tjene penger på, i motsetning til småskala grønnsaksproduksjon. Og det gir stor verdi til lokalsamfunnet.
Den store hagevisjonen
Andreas har klare tanker om hvordan tunet skal utvikles:
-
en stor økologisk grønnsakshage
-
bærbusker, epletrær og «alt som bugner»
-
blomster og farger som gjør hagen attraktiv
-
moderne innslag som mikrogrønt og soppdyrking innendørs
Dette skal kombineres med det gamle miljøet rundt den restaurerte låven – som nå er blitt kultursal og kafé.
– Det skal være en hage folk har lyst til å se. Det skal bugne. Ikke bare poteter.
Å bo midt i offentligheten
Å bo på en besøksgård betyr at privatlivet er begrenset. Det vet både Andreas og Maia – og de er helt fine med det.
– Vi bor på et besøkstun. Det er en del av jobben. Men vi skal lage oss en liten privat plass bak huset.
– Heldigvis har vi gardiner, legger han til og humrer.
Gården følger kafeens åpningstider, så det vil være folk på tunet store deler av uka.
Historien skal videreføres – ikke glemmes
Det ligger hundrevis av år med historie i låven, tunet og jorda rundt Bånkall. Lorange er svært opptatt av å løfte den fram – og å samarbeide med foreningen Bånkall gårds venner som i mange år har stelt urtehagen og ivaretatt gårdens tradisjoner.
– Det er fantastisk at bydelen prioriterer å ta vare på kulturminner. Vi skal være med på å videreføre historien – ikke bare drive gård.