Fra tidsskriftet Folk og forsvar siterer vi følgende: «De 350.000 tyske soldatene som befant seg i Norge trakk seg ut under bemerkelsesverdig fredelige omstendigheter. Først ble de avvæpnet og internert i leire, før de etter hvert ble transportert som krigsfanger tilbake til Tyskland.
Til sammenligning hadde det ikke gått like fredelig for seg i Finnmark og Nord-Troms, der tyskerne tok i bruk den brente jords taktikk da de trakk seg ut av områdene høsten 1944.
I mai-dagene som fulgte frigjøringen tok nordmenn til gatene, viftet med norske flagg og feiret friheten. Siden da har frigjøringsdagen blitt en viktig markeringsdag.»
Mange av dem som opplevde 8. mai 1945 har gått ut av tiden, men det er fortsatt viktig å markere dagen – med fellesskapet, samholdet og det store «vi». Mange ofret mye for at Norge skulle være et fritt land, og det som vil bli sagt på en dag som denne er at krig og okkupasjon ikke hører fortiden til. Det kan skje igjen, og det skjer akkurat nå i et land som ikke er så veldig langt borte fra vårt eget. Vi må være forberedt.
Da krigen var slutt og hverdagen så smått begynte å komme tilbake, søkte folk til de store byene i håp om å finne et bedre liv for seg og sine. De kom ikke minst nordfra, der tyskerne hadde lagt det meste i ruiner, og sammen med både vestlendinger og trøndere fant mange av dem nye hjem i et drabantby-landskap i gamle Aker kommune.
Siden har andre fulgt etter, noen av dem med litt av den samme historien, og selv om det har vært enkelte humper i veien tar vi av oss hatten for det fellesskapet som ble skapt både under og etter krigen. Det skapte også Groruddalen!