Han var en helt spesiell person, som ikke tenkte på hva andre tenkte om han. Han spredte sine ideer med tanke på andre. Hele tiden på jakt etter nyheter som kunne interessere «hvermansen». Høy eller lav, ung eller gammel, han hadde noen ord til alle som kom i hans vei.
Full av entusiasme for Groruddalen, alle foreningene, idretten, originalene, bygningene, ja, alt som er og foregår i dalen her. For meg virket han nærmest udødelig, med en kraft som kunne tåle alt.
Når han ringte meg kunne jeg høre han smile mens han sa:
– Hvordan står det til i Beverly Hills?
– Jo takk, her er det bra, kunne jeg heldigvis stort sett svare.
Han lurte da på om det var noe jeg kunne skrive om, som skjedde her i nærheten.
Han kunne også ringe og si:
– Den artikkelen var bra, Cederkvist, det har vært stor interesse for den.
– Da ble jeg så klart glad for det. Å få ros fra en slik nestor er jo moro.
Jeg har alltid vært glad i å skrive, opptatt av ord, det har blitt mange sanger, taler osv. Men jeg hadde nok aldri kommet til å skrive så mange artikler og innlegg, hadde det ikke vært for hans påvirkning.
Med puffingen, litt «mas» og oppmuntring ga det meg anledning til å gå mer inn for dette. Kanskje har jeg derfor vært til litt nytte for Høybråtens foreningsliv på min måte. Jeg takker for tilliten han ga meg, og er glad for å være en «liten» bidragsyter til lokalavisen vår.
Han levde et langt liv og kjente til min slekt, bakeriet og onkler av meg. Han fortalte av og til noe han husket fra langt tilbake om Cederkvist-slekten. Det var trivelig for meg. Hukommelsen var fantastisk, kunne minne meg på ting vi hadde snakket om for lenge siden. Siste gang jeg snakket med han var i en begravelse i mars her på Høybråten.
Han spurte alltid om hvordan det var med «din gode mann, Gunnar». At han husket alle navnene på folk i så store områder var ubegripelig.
Når det var noe han syntes ble litt vel moderne, lo han og sa; vi vet bedre, vi Cederkvist, vi gjør det ikke slik. Han var humoristisk og lett å snakke med.
Det var trist å få høre at han har forlatt avishuset og Groruddalen for godt. Men vi skal ikke være sikre på at han ikke følger med i det som skjer rundt her. Han likte å ha oversikt, følge med og trekke i trådene.
Den litt «strenge», men godhjertede sjefen, som har trodd på og gitt mange sjansen til å vise hva de dugde til, vil vi minnes for alltid. Jeg takker for at jeg fikk bli kjent med denne spesielle mannen, som sammen med sin Margit og etter hvert sine sønner, virkelig brant for noe gjennom hele livet. Mange har noe å lære av det. Våre tanker går nå til hele familien Kielland.
Med hilsen og takk fra Frøydis (Cederkvist) og Gunnar Stenerud