De vet at det er det farligste de kan gjøre, fordi de da vil rammes av hevn og ekstrem vold, som de er mye mer redde for enn fengsel. I flere områder jeg kjenner godt i Oslo rekrutteres det nå unge helt ned i 13–14-årsalderen. Det er stor grunn til bekymring både for disse barnas framtid og for om vi er i startfasen av en veldig vanskelig utvikling.
Det de unge stadig spør meg om, er: Hvorfor tas ingen av bakmennene og gjenglederne selv om «alle» her vet hvem de er? Hvorfor får de gå rundt å være en slags kriminelle forbilder for unge som faller utenfor? Ser dere ikke at det hjelper lite å ta mange titalls løpegutter, som gjenglederne skaffer seg så mange de vil av?
De unge fortjener å få et bedre svar på dette. Det gjør også faren som på Dagsrevyen 18/3 fortalte om hvordan familien ikke så noen annen utvei enn å betale over 500 000 kr fordi sønnen ble truet med ekstrem vold av en kriminell gjeng, og fordi han opplevde at politiet ikke kunne hjelpe.
Eller hva skal vi si til beboerne flere steder i Oslo som er vitner til at unge kriminelle faktisk angriper politiet på ulike måter – eller til rektor og borettslag som varsler om en dramatisk utvikling i sitt nærmiljø, der vold, trusler, narkolanging og gjengoppgjør skjer mye oftere enn noensinne og blant svært unge?
Når jeg har tatt opp slike bekymringer i flere interpellasjoner og spørsmål i Stortinget i år og i fjor og i forfjor, har jeg blitt møtt med mye positiv velvilje og forståelse. Men når det gjelder hva som må gjøres, har svaret stort sett vært at man ikke vil detaljstyre politiet. Men når varsellampene lyser så kraftig og klart som de gjør nå, kan verken vi på Stortinget eller regjeringen løpe unna vårt ansvar.
Når vi ser at de sentrale lederne i de farligste kriminelle gjengene ikke er tatt, men får holde på år etter år og faktisk utgjør den alvorligste trusselen mot samfunnssikkerheten, i tillegg til terror, må vi finne ut hva som trengs for å stoppe dem. Jeg mener at særlig åtte punkter er avgjørende for å ta bakmenn og gjengledere som ikke selv utfører de kriminelle handlingene og volden, men styrer det hele og omgir seg med et enormt frykt- og trusselvelde:
1. Bruk av nye metoder eller avansert kommunikasjonsovervåkning for å skaffe beviser når ingen tør vitne på vanlig måte mot gjenglederne. Stortinget ga nye lovhjemler for dette våren 2016, og begrunnelsen var at politiet trengte bedre metoder for å ta organiserte, farlige kriminelle gjenger. Det er viktig at disse metodene tas i bruk, og at politiet får den opplæring og det utstyr som er nødvendig.
2. Avdekking av pengestrømmene som er det de kriminelle gjengene og bakmennene holder aller mest tett om. Det er nemlig penger det først og fremst handler om, og det er avgjørende å følge pengene inn i hvitvasking, arbeidslivskriminalitet, store kontantkjøp og pengetransporter til land gjengledernes familier kommer fra. Her må flere deler av politiet og andre etater samarbeide tett, og bruke eksisterende lovhjemler til å gjøre beslag i store verdier og dyre ting gjengledere har, som de ikke kan godtgjøre at er kjøpt med midler som er skaffet på lovlig vis.
3. Bekjempelse av trusselveldet som er så avgjørende for gjengledernes makt. Alle trusler og forsøk på utpressing, som når flere familier forteller at de har betalt hundretusener for å unngå at sønnene deres blir alvorlig skadet – må følges opp og tas ekstremt alvorlig av politiet straks de får kunnskap om dem. Politiet må selv opprette saker og ikke forvente anmeldelser av forhold som ingen tør å anmelde, og de må bygge opp troverdig beskyttelse for ofrene.
4. Rød linje ved angrep mot politiet og andre som står i front i arbeidet mot de gjengkriminelle, dvs ansatte i kriminalomsorgen, i domstolene m fl. Når disse utsettes for trusler og vold, må det reageres svært kraftig og kontant fordi det truer selve samfunnets autoritet og orden. Vi har dessverre opplevd en del tilfeller av dette lokalt i Oslo det siste året. Det er grunn til å se på strafferammen for trusler og vold mot de som står frontyrkene og på hvilke muligheter vi har til å bygge opp en troverdig beskyttelse for de som trues.
5. Økt kapasitet og ressurser til politiet for å jobbe tett på gjenglederne og deres korporaler eller løytnanter døgnet rundt, uke ut og uke inn, måned ut og måned inn, år ut og år inn. I gjengprosjektet så vi at det tok 5–6 år og ca 40 årsverk per år å komme inn på livet av de daværende dominerende gjengene, som særlig var B-gjengen i Oslo fram til 2011. Da kan vi bare tenke oss hvilke ressurser vi trenger nå hvis vi skal være tett på flere farlige gjengmiljøer som vokser fram i tillegg til dem vi har hatt som er i full vigør.
6. Forebygging og avverging før det skjer. Det er ikke nok å stille med store politistyrker etter at det har vært skytinger og knivstikkinger, og etterforske når hendelser har skjedd. De som tas for disse skytingene og knivstikkingene, er ofte personer som aldri i livet vil snakke om gjenglederne. Det er selvsagt viktig i seg selv å ta gjerningsmennene. Men hvis vi skal stoppe den vanskelige utviklingen vi er inne i, er det avgjørende at politiet greier å være tett på gjengene over lang tid for å avverge og avsløre hovedmenn. Mitt inntrykk er at politiet nå vil trappe opp denne delen av arbeidet framover.
7. Kutting av internasjonale forgreininger til mafiagrupper i Albania, Pakistan, Nederland, Göteborg, Malmö, København, mm. De gjør gjengene her hjemme sterkere og farligere ved at de kan gi dem back-up og «leiesoldater» når det er snakk om hevn og konflikter. De kan gi kanaler for hvitvasking og fluktruter, og de bidrar til narkotika- og våpen-smugling, menneskehandel, svindel og kriminalitet på nettet, mm. Her må vi bruke alle muligheter som ligger i internasjonalt politisamarbeid land til land og i Europol og Interpol.
8. Nasjonal mobilisering. Vi må innse jo før jo heller at å stoppe den utviklingen vi ser av kriminelle gjenger i Oslo-området, krever en nasjonal mobilisering. Alle deler av politiet og andre etater som kan bidra, bør stille opp. Regjeringen og Stortinget må gjøre sin del av jobben ved å sørge for ressurser og å gjøre gjengbekjempelse til hovedmål for politiet. Det er viktig å forebygge blant barn og unge med gode skoler og fritidstilbud, men før gjenglederne og bakmennene blir tatt, vil ikke dette i seg selv kunne stoppe den farlige utviklingen.
Jan Bøhler (Ap),
medlem av Stortingets justiskomité fra Groruddalen