Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram I dagens avis skriver vi om nedleggelsen av en avdeling ved Stovnerskoghjemmet.
Så hva skjer i det øyeblikket man plutselig trenger flere plasser? Alle som trenger plass skal få det, så da må budsjettet enten justeres, eller det sprekker. Det fastholder alle involverte, alltid.
Men problemet er at dette ikke nødvendigvis stemmer overens med opplevelsene blant innbyggerne. Pårørende og eldre forteller at det er vanskelig å få sykehjemsplass.
Ansatte ved sykehjemmene forteller at liggetiden blir kortere og kortere, altså at de som kommer inn er sykere og dør raskere. Betyr det at terskelen har blitt for høy til å få plass?
Et uttalt og i hvert fall stort sett tverrpolitisk mål har lenge vært at flest mulig skal bo hjemme lengst mulig. Og det er jo naturligvis det folk også helst vil. Ingen har lyst å komme på sykehjem. De færreste pårørende ønsker å sende sine på sykehjem, det er jo siste utvei.
Det er derimot problematisk hvis kommunen forholder seg til dette målet fullstendig dogmatisk. Konsekvensen ved at terskelen blir for høy er store på flere måter. De pårørende får enormt mye mer ansvar og belastning, og det kan i mange tilfeller gå på helsen løs for dem også.
Og for de eldre handler det også om den «verdige alderdommen». Det er ingenting verdig i å være bundet til eget hjem, prisgitt en overarbeidet hjemmetjeneste for både stell og sosial kontakt, spesielt hvis man ikke har noen pårørende.
Og når man hører at beboere er sykere og sykere, og lever kortere og kortere, så er det ikke en verdig alderdom på sykehjem – det blir plutselig redusert til et siste stopp, ikke et godt sted å leve.
Kanskje kan det enkelt oppsummeres i menneskeverd? Dette er noens mødre, fedre, brødre eller søstre. Det er folk som har vært med på samfunnskontrakten, der de har jobbet, oppdratt barn, betalt skatt. Da blir det rett og slett for galt at budsjettene skal balanseres på deres bekostning.