– Velkommen alle sammen, til verdenspremiere på Bånkallspelet!

Slik satte Paul Ottar Haga scenen på Bånkall gård onsdag kveld.

En heftig skur i forkant, og de som hadde med seg et lite håndkle til setet var snartenkte. Men heldigvis hadde det regnet fra seg da Bånkallspelets aller første publikumsforestilling satte i gang. Og de truende skyene endte isteden som et ekstra lag med dramatisk scenografi i skumringen.

Og det går ikke lange tida før man faktisk føler seg transportert 100 år tilbake i tid. Da settes naturligvis tonen til taktfast steinhogging, men også til et lys levende tun. Noe av moroa med spel, det.

Den offisielle premieren skjedde faktisk torsdag kveld, med forestillinger gjennom helga. Derfor vil vi nødig avsløre for mye av historien, annet enn å antyde at man gjerne kan følge med helt fra start – der det kommer et lite frampek.

Stemningsfullt til tusen

Det var enkelt og greit lettere spektakulært å se samspillet mellom lyset fra dalen og lyset fra spelet, samspillet mellom skuespillerne – og alt stemningsfullt satt til musikken fra Stine Cecilie Winther. Syns man den slags er morsomt, anbefaler vi å lytte litt ekstra nøye til hvordan temaer gjentas og brukes for å sette den riktige stemningen.

Og naturligvis gården i seg selv. Sammenlignet med mange andre utendørssspill er det forholdsvis «trangt» om plassen, rett og slett fordi det er det gamle tunet på Bånkall. Det betyr inn og ut av dører og porter, samtidig som produsentene har gjort en overbevisende jobb med å endre scenen med effektive grep når det trengs.

Ekstra skjerpet

Når man lager en plakat til et sånt spel, er det naturlig at de største navnene løftes fram. Men når avisa sniker seg inn backstage (som jo bokstavelig talt er låven på Bånkall) er det bare snakk om gruppa som helhet, der vi knapt hører hva folk sier over latter, lettelse og gratulasjoner til høyre og venstre.

– Fantastisk innsats av hele gjengen, sier Paul Ottar Haga.

– Det er jo noe av det som er så gøy med sånne spel!

– Første gang med publikum, hvordan var det?

– Man blir jo litt ekstra skjerpa, og kjenner på at det er nå det gjelder. Men samtidig er det jo derfor vi gjør det, så det er bare moro.

Kameratskap bak scenen

Også Stig Henrik Hoff benytter muligheten til å skryte av innsatsen til alle rollene, fra de helproffe til de gladeste amatørene.

– Vi lager det jo sammen, og det fungerer utrolig bra. Da tenker jeg at jobben til oss med lang fartstid er å komme inn og vise at det handler om å prøve, å tørre, og at det faktisk ikke er så farlig å drite seg litt ut. Kjør på!, sier en sedvanlig entusiastisk Hoff og forteller at den slags absolutt ikke er forbeholdt nybegynnerne.

– På en av prøvene kom jeg gallopperende på hesten inn mot tunet, da den plutselig skvatt til. Hadde ikke sjanse til å holde meg på, og ble kasta rett i bakken!

– Bra du hadde hjelm på, lyder det fra Bjørn Haug, fremdeles i kostyme.

Haug var jo mannen som opprinnelig kom med utfordringen om å sette i gang spelet tilbake i 2018, og tok nok mange tilhørere litt på senga med en voldsomt autoritær stemme når det behøvdes i rollen som lensmann.

– Vi måtte lure den litt ut av ham, da, erter Stig Henrik, og tar et godt tak rundt «gårdsgutten» som nå er forfremma til lensmann.

– Det er jo også noe av det morsomme med spel. Det blir litt mer uforutsigbart for de av oss som er vant til ekstremt tydelige instruksjoner og opplegg. Plutselig glemmer noen en replikk i farta, eller den kommer på et annet sted enn vi forventa. Da må alle være ordentlig på tå hev, og alt lever skikkelig!, fortsetter «Hoffer’n».

– Ennå ikke sett stykket!

Det er mange i Groruddalen som har et nært forhold til Bånkall gård, og sannsynligvis enda flere etter å ha sett spelet. Men det skal godt gjøres å være tettere på enn Arnfinn Bondkall, all den tid Alf og Ragna faktisk er besteforeldrene hans.

– Det her tror jeg gikk ganske så bra, smiler han etter at den siste applausen har lagt seg.

– Tror?

– Fokuserte bare på gjennomføringa jeg, jeg har faktisk ikke sett hele stykket ennå, humrer han.

– Det sparer jeg til den store hovedpremieren.

Men han har vært tett på gjennom hele øvingsperioden, og kan fortelle at det virkelig har føltes både nært og ekte.

– Første gang Paul Ottar kom rundt hjørnet i kostyme, skvatt jeg ordentlig til. «Det er jo bestefar», tenkte jeg et lite sekund.

Nerver og finpuss

Verdenspremiere er jo et ladet ord, og spenningen var for så vidt jevnt fordelt utover alle involverte. Men det er kanskje lov å spekulere på om hjertet til regissør Charlotte Brænna banket litt ekstra hardt onsdag kveld.

– Jeg er jo vant til å være på andre siden av det hele, stå der oppe. Nå var det helt andre typer nerver, og alt var overlatt til skuespillerne! Nå er jeg støl i hele ryggen, har sittet anspent hele veien, ler hun, med tydelig lettelse i stemmen.

For det gikk jo nemlig veldig bra, også på urpremieren.

– Og selv med nerver og alt, så har vi gledet oss veldig til å høre andre fremføre de tingene vi har jobbet med så lenge. Man blir jo både rørt og stolt.

– Ligner dette på visjonen dere har jobba fram gjennom årene?

– Absolutt! Samtidig er det jo så gøy å lage det i samråd med alle skuespillerne etter hvert som vi prøver ting også.

Da både kveldsmørket og siste applaus hadde lagt seg onsdag kveld, innrømmer Brænna at hun ble noen kilo lettere også.

– Det er jo en vekt av skuldrene. Eufori og glede, men samtidig tør man ikke slippe seg helt løs. Torsdag er jo den opprinnelige premieren. Det blir også første gang jeg ser det uten å ha med notatblokka og falkeblikk, nå får jeg ikke gjort noe mer, humrer hun.

La det være hevet over enhver tvil, det er et meget imponerende spel Charlotte, Stine, Jørn og alle de andre i Bånkallspelet har fått på plass. Og alle som har billetter gjennom helga kan glede seg, potensielt til enda mer fulltreff enn på førpremieren.

– Ting setter seg stadig mer og mer etter hvert som vi spiller med publikum. Det er ganske vanlig, og nå fikk vi en kjempebra gjennomkjøring i dag. Så bare trøkker vi til inn mot helga, sier Stig Henrik Hoff.

Stjal showet

Det skal godt gjøres å tilrive seg oppmerksomheten fra Lyrån, Haga og Hoff, men Glenn Terje​ Nordengen gjorde absolutt sitt ytterste i rollen som humørsprederen Alfred.

– Han er faktisk basert på historier om to arbeidskarer her på gården, avslører Arnfinn Bondkall.

Vi lot oss rett og slett rive med av «drunken acting» på høyeste nivå, og Nordengen bekrefter at det var ordentlig stas med publikum.

– Det blir jo ekstra morsomt når man hører folk le og får den tilbakemeldinga underveis. Jeg storkoste meg!

– Kjempestas

Alle utendørsspel må jo ha en liten pause der man kan rusle bort for litt mat og drikke, og på Bånkallspelet ga dette grobunn for å lodde stemningen.

– Jeg er veldig glad i spel og teater, og det her står ikke tilbake for noe, lyder rosen fra Tone Buberg som vi støter på i intermezzoen.

– Ofte kan jeg irritere meg litt over vanskelig lyd, og det er ikke sjelden jeg gir opp midtveis. Men her funker det knallbra, og jeg gleder meg til andre akt!

Typisk…

All den tid teaterfolket er litt overtroiske av seg, så er det jo kanskje ikke helt overraskende at Murphy tok turen opp med loven sin heller. Verdenspremieren ble nemlig utsatt noen minutter, for en bil sperret veibanen oppover Trondheimsveien. Og alle skulle jo få tid til å finne plassene sine, så da var det bare å nyte noen flere av Ragnas kanelboller i mellomtida.