Haugerud og Trosterud er et område som mangler møteplasser. En problematikk vi har fått høre at den eldre generasjonen også har slitt med. Dette gjør det spesielt vanskelig for oss ungdommer, fordi vi ikke har noe sted å henge. Vi er unge og har behov for å være sosiale, og hva er det egentlig som forventes av oss når vi ikke engang har noen steder å være?
Det fører til at vi blir tvunget til å henge på blant annet den lokale matbutikken og den lokale bensinstasjonen. Selv når vi ungdommer henger ved disse stedene blir vi klaget på og slengt ut. Hvilke valg har vi da?
De siste årene har vi, etter blant annet innspill fra ungdommene selv, blitt lovet at en enda større hall og flere møteplasser skal bli bygget. Dette skulle løse mange av disse problemene våre. Vi har fått gjentatte løfter uten handling. Tomme ord, men nok en gang blir vi ikke prioritert. Vi har kun tre ganger uka hvor det er tilgjengelige møteplasser, det vil si at vi har fire dager i uka hvor vi blir tvunget til å henge på steder vi ikke er velkommen.
Møteplassene er Trosterudklubben og Haugerudhallen.Hallen er ikke stor, så når den blir booket er det enda et sted som vi ungdommer ikke kan dra til. Trosterudklubben må også dekke behovet for andre aldersgrupper; derfor blir det færre dager med tilbud.
I juni 2019 ble planprogrammet vedtatt i bystyret. Den nye idrettshallen, som også skal være et viktig samlingspunkt for nærmiljøet, hadde et areal på 8.371 kvm. Dette var utrolig gode nyheter for oss ungdommer. Endelig hadde vi noe å se fram til, og endelig ble vi kvitt den forbannelsen som har vært på Haugerud i over 50 år. Forbannelsen om at vi aldri har hatt et samlingspunkt og samfunnshus. Vi følte at vi for en gangs skyld hadde blitt lyttet til og sett av de eldre skikkelsene i nærmiljøet.
For ikke så altfor lenge siden fikk vi beskjed om det har blitt en endring i det vedtatte planprogrammet. Idrettshallen har blitt alvorlig nedskalert! Alle aktivitetsrom og andre sosiale samlingspunkter er ikke medtatt lengre. Alle innspill og medvirkningsprosesser har igjen ikke blitt tatt i betraktning. Vi føler oss snytt IGJEN. Nå er vi tilbake der vi startet. Tilbake til å bli kastet ut av matbutikken. Tilbake til å bli kastet ut av den lokale bensinstasjonen, og tilbake til å oppholde oss på sentret og i oppgangene.
Vi skulle kanskje ha sett det komme? Det er jo ikke første gang vi ikke blir hørt eller sett? Tilliten opp mot de folkevalgte har blitt svekket betraktelig. Er det slik at vi må vente til vi blir voksne før endringer skjer?
Vi er oppriktig bekymret for den neste generasjonen med ungdommer. Fordi når byggeprosjektet starter så har de ikke noe sted å oppholde seg i mellomtiden. De har heller ikke noe å se fram til, fordi alle planene har blitt skrapt bort.
Vi har innsett at det ikke er vi som skal få benytte oss av det nye samlingspunktet, med tanke på at vi er voksne når byggeprosjektet er ferdig. Likevel har vi fortsatt et ønske om at det skal gjøres for de barna som vokser opp nå og blir ungdommer.
Hvis ikke vi får et samfunnshus som dette, og som vi faktisk har blitt lovet, så sitter de folkevalgte i rådhuset med iskalde hjerter.