Jeg bodde 16 år i Bydel St. Hanshaugen, nå håper jeg det blir enda flere år i Bydel Bjerke.
For noen kan det å ta med seg alt man eier fra indre by til Groruddalen høres litt ut som å flytte på landet. Man kan få større plass for en billigere penge, men må samtidig gi avkall på utelivet og urbaniteten som bykjernen byr på.
Med alt som skjer rundt oss av boligbygging og andre små og store prosjekter, både i mitt eget nabolag og andre steder i dalen, ser jeg likevel at om fem, ti og femten år, vil store deler av Groruddalen kunne være nesten like urbane som Grünerløkka og St. Hanshaugen er i dag.
Gode forutsetninger
Jeg tror Groruddalen har de beste forutsetninger for å bli enda bedre gjennom en bymessig utvikling, men det kommer ikke til å bli en suksesshistorie helt av seg selv. Både politikere og lokalsamfunnet må ta smarte valg for at utviklingen skal bli positiv – for at den skal løse de utfordringene vi har, motvirke trender som peker i feil retning og ta vare på de kvalitetene som gir folk lyst til å flytte hit i dag og i fremtiden.
Risløkka er et typisk småhusområde – preget av mellomstore eneboliger og rekkehus, litt eplehagefortetting her og der, lav fartsgrense, turveier, lekeplasser og grøntområder. Vi kan gå langs flere åpne bekker bare på en kort kveldstur i nabolaget. Det er rett og slett et veldig bra sted å bo.
Slik er det ikke overalt i Groruddalen. Mange steder bor folk trangt, også store familier, og det kan være langt å gå til andre møteplasser enn kjøpesentre og den mørke, utrygge undergangen under motorveien. Det er en styrke for denne delen av byen at det er mulig for familier med lave inntekter å kjøpe seg en anstendig bolig, men det gjør det også nødvendig å ha trygge områder der særlig barn og unge kan møtes og utvikle seg som individer, på litt avstand fra familien.
Flere boliger
I helgen deltok jeg på Oslo Venstres årsmøte. Der vedtok vi en uttalelse – en visjon – for utviklingen av Grorudalen de neste årene. Den visjonen handler om barns oppvekstvilkår, om natur og kultur, om samferdsel og om byutvikling med høy kvalitet.
Det er fullt mulig å bygge mange nye – og ikke minst gode – boliger i alle størrelser i Groruddalen, uten at det fører til dårligere tilgang på naturen. Knapt noe sted i Oslo finnes det flere industriområder som bare venter på å fylles med liv og mennesker fra morgen til kveld. Denne utviklingen er i gang, og vil bare bli sterkere i årene som kommer.
Å få opp takten i boligbyggingen er enkelt – det er egentlig bare å regulere tomtene og la utbyggerne slå seg løs. Det vil imidlertid bare gi oss et sterkere preg av drabantby, større levekårsutfordringer, og dårligere liv for folk som slår seg ned her.
Å sørge for at vi ikke bare får mange nye boliger, men også bedre boområder, er mer krevende. Men også det er fullt mulig. Venstre mener at når byen bygges ut, må de områdene som har de største utfordringene få de beste offentlige arealene.
Med flere boliger må vi også ha bedre tilrettelagte områder for idrett og fysisk aktivitet, som kan tas i bruk av mennesker med alle slags fysiske og sosiale forutsetninger – samtidig som vi lar den uberørte naturen i marka være som den er.
Mer kultur, mer liv
Kommunen og bydelene må stille opp med penger og planer for å skape bedre nærmiljøer – slik at alle bydelene i Groruddalen kan bli steder vi ikke bare bor, men også lever.Ungdom må ha fritidstilbud i gangavstand fra der de bor, og vi trenger mer kultur og uteliv. Flere scener, flere konsertlokaler og flere restauranter.
Små og store kulturaktører – både frivillige og kommersielle – må få lokaler der de kan produsere og vise frem kunst som folk vil oppleve. Ildsjeler som vil satse på en ny restaurant eller kafé må få lov til det, og vi som bor her må benytte oss av tilbudene, sånn at de tjener penger og kan være samlingsstedene vi trenger for å bygge gode lokalsamfunn.
Med et større kulturtilbud vil det også bli mer interessant for folk som bor andre steder i byen å besøke Groruddalen oftere, i stedet for at folk i Groruddalen må dra til byen for å gå på teater eller konsert.
Flere folk og færre biler
Det må dessuten bli enklere for folk å frigjøre seg fra bilavhengighet i hverdagen. Jo flere som bor her, jo færre biler har vi plass til. I dag er det lett å komme seg fra nesten hvor som helst i Groruddalen og inn til byen med kollektivtransport, men ofte veldig kronglete å dra fra en del av Groruddalen til en annen uten å kjøre selv.
Hvis Groruddalen skal bli noe mer enn et sted der folk oppholder seg i det daglige, og reiser ut fra når de skal oppleve noe, trengs det bedre gang- og sykkelveier på kryss og tvers og flere busslinjer som knytter hele dalen sammen.
Da vi valgte å flytte til Groruddalen, handlet det først og fremst om å få større plass og egen hage. Man kan ikke alltid få i pose og sekk, og vi har bare godt av å måtte gå en 20 minutters tur for å kjøpe sushi eller pizza til middag, i stedet for de to minuttene vi var vant til. Om noen få år kan det imidlertid tenkes at vi får et lignende tilbud i vårt nye nabolag på Risløkka som det vi hadde på Bislett.
Rett på andre siden av veien for oss, på Vollebekk, bygger nemlig Obos 1000 nye leiligheter. Jeg vet ikke, men jeg tipper det vil komme både en sushisjappe og en pizzabaker der om en stund. Kanskje til og med en pub som holder konserter i ny og ne. Bylivet rykker nærmere, år for år, og det skjer over hele dalen.
Groruddalen kommer – heldigvis – aldri til å bli Oslo sentrum. Den kan likevel bli et av de beste stedene å bo i hele byen. To år etter at jeg flyttet hit, har jeg ikke angret et sekund.