Det er vondt å høre at værestedet for bydelens rusavhengige, som både skal tilby mat og aktiviteter, kun er åpent to dager i uka og at det eneste de har råd til å servere der er tomatsuppe og ostesmørbrød.
Ap, Sv og MdG-byrådet har nok en gang funnet fram sparekniven og kutter i bydelenes budsjetter. Som vanlig skal det omstilles og effektiviseres, så prioriteringene blir stadig hardere. Lovpålagte tjenester først og fremst, men forebyggende arbeid skal også prioriteres ifølge bydelsdirektørens budsjettforslag.
Et viktig prinsipp for forebyggende arbeid er høyest mulig innsats på lavest mulig nivå. I en bydel som Grorud burde vi derfor prioritert helsestasjon og barnehager for under 70 % av barna under 3 år i vår bydel går ikke i barnehage, dermed vil helsestasjonen kanskje være den eneste offentlige instansen som møter noen av de yngste barna i bydelen. Med dette i bakhodet blir jeg bekymra når jeg leser bydelsdirektørens budsjettforslag og ser at seks stillinger på helsestasjonen/ skolehelsetjenesten og to stillinger i barnehageseksjonen inndras eller ikke utlyses. For det er lett å se sammenhengen mellom lav barnehagedeltakelse, behov for særskilt norskopplæring ved skolestart og frafall i videregående. Prosenten av barn som ikke går i barnehage før de er tre år er nærmest identisk med prosenten som trenger særskilt norskopplæring og ikke fullfører videregående utdanning. Det er bra at bydelen har tiltak for ungdommer som har droppa ut av skolen, men det blir for seint og for lite. Bydelen burde heller jobba mer målretta for å øke barnehagedeltakelsen.
Nå må vi altså prioritere urimelig hardt, men da vil jeg stille spørsmålet om det er riktig å prioritere over 640 000 kr ekstra på folkevalgtgodtgjørelse?
Grorud er Oslos minste bydel. I flere andre bydeler representerer de folkevalgte dobbelt så mange innbyggere, og spørsmålet er om vi med hånda på hjertet kan si at vi gjør oss fortjent til den godtgjørelsen som Ap og Sv har beslutta at vi skal ha? Jeg opplever dessverre ikke at innsatsen står i samsvar med høyeste sats for godgjøring.
Jeg vet ikke om alle i bydelsutvalget en gang tenker over at leder gjennom sitt verv får utbetalt ca. 232 000 for å delta på 8 BU-møter i året – bortimot det samme som en uføretrygda skal leve på i året, og at nestleder får ca. 145 000 for samme antall møter – litt under det en minstepensjonist har i årsinntekt.
Utvalgslederne går heller ikke tomhendt fra møter som ofte varer i en drøy time. Over 28 000 kr i året får en utvalgsleder for 8 møter. Om vi tenker at møtene varer i to timer (noe de sjelden gjør) blir timesprisen relativt grei (1790 kr).
Jeg tilhører et parti som ikke belønner det å være folkevalgt på annen måte enn det å koke kaffe til et medlemsmøte. Vi i Rødt betaler godtgjørelsen til partiet sentralt, men jeg skammer meg med tanke på at administrasjonen må si opp ansatte på helsestasjonen, i barnehagene, på Nav og på Fyrhuset Musikkverksted, når differansen mellom høyeste og laveste sats på godtgjøring nesten dekker lønnskostnadene for et årsverk.
For 640 000 kan vi få mye velferd!
Når det kuttes i velferden, øker forskjellene. Rødt aksepterer ikke at bydelene må kutte år etter år, for det er faktisk ikke nødvendig. Det er nok penger i Norge – oljefondet vokser stadig, men pengene er for dårlig fordelt og bydelene i Oslo er sterkt underfinansierte. 2023 blir atter et år med kraftige kutt i Grorud bydel. Vi i Rødt mener at det da gir dårlige signaler til bydelens befolkning at de folkevalgte i en slik situasjon prioriterer høyeste sats til seg sjøl, framfor velferdstiltak til sårbare innbyggere. Vi i Rødt vil alltid fremme forslag mot økte forskjeller – for mer til velferd til folket – både på Stortinget, i bystyret og i bydel Grorud.