I et innlegg 31. juli faller Trond Botnen, medlem i Alna MDG, for denne fristelsen. Han starter sitt innlegg med at «ruspolitikken har spilt fallitt» og at den har vært feilslått i 60 år. Innlegget blir dermed et godt eksempel på det Botnen beskylder Senterpartiets Sandra Borch for; «mangel på forankring i fakta og kunnskap».
Det er absolutt ting som kan bli bedre i norsk ruspolitikk, både innenfor forebygging, behandling, rehabilitering og lavterskel helsehjelp. Det er dette rusdebatten må handle om. Men hvis en debatt om ruspolitikken skal bidra til forbedringer, kan den ikke starte med et vrengebilde av realitetene. Man må forstå problemet, vite hva politikken består i, hva som virker og hva som ikke er bra nok – og lete etter tiltak som har sannsynlighet for å virke. Botnen treffer dessverre ikke på noen av disse punktene.
Utgangspunktet for innlegget er en tekst som Senterpartiets Sandra Borch hadde i Akers Avis Groruddalen for noen dager siden om rapporten fra «Rushåndteringsutvalget». Borch og Senterpartiet klarer å svare for sin egen del. Men bare denne bemerkningen: Botnen anklager rushåndteringsutvalget for at de ikke har drøftet ruspolitikk, men bare politiets rolle i ruspolitikken. Det er urettferdig og misforstått kritikk. Utvalget ble oppnevnt nettopp for å drøfte politiets rolle. Og bare det. Den bredere tilnærmingen kommer i regjeringens nye forebyggings- og behandlingsreform – er det mange av oss som håper. Man kan kritisere rushåndteringsutvalget om man er uenig, men ikke for at de har gjort jobben sin.
Når Botnen – og mange andre i rusdebatten – slår fast med bred penn at norsk ruspolitikk har spilt fallitt, er det helt uten faglig forankring. Norsk narkotikapolitikk er ikke noe i nærheten av «War on Drugs», slagordet som Botnen viser til. Internasjonalt er vi kanskje et av landene som er aller lengst unna en slik krigersk tilnærming.
Norsk narkotikapolitikk er kunnskapsbasert, den er bred og balansert, og den gir gode resultater. Fordi den bygger på en integrert bruk av generell forebygging, spesifikk rusforebygging, tidlig innsats, behandling, rehabilitering og et godt utbygd apparat for lavterskel helsehjelp til rusavhengige. Ikke perfekt, naturligvis, men velutviklet.
Jeg har brukt noen år av mitt liv til å delta på alle de store FN-møtene om narkotikapolitikk i Wien og New York. Hundrevis av timer og enda flere innlegg fra alle verdens kanter. Vi som representerte frivillige organisasjoner, kunne observere medlemslandenes nasjonale ruspolitikk fra aller beste utkikkspost.
Det nyeste store og «heldekkende» FN-dokumentet om narkotikapolitikk er sluttdokumentet fra UNGASS-konferansen i New York i 2016. Her har de rundt 195 medlemslandene trukket opp en helhetlig politikk som dekker nettopp generell forebygging, spesifikk rusforebygging, tidlig innsats, behandling, rehabilitering og lavterskel helsehjelp, inkludert tiltak for å redusere både tilgang på illegale stoffer og etterspørsel etter stoffene. Bedre kan det knapt bli når 195 land med all verdens politiske interesser skal bli enige om en felles tilnærming til narkotikaproblemene!
Det finnes ikke noe verdensmesterskap i narkotikapolitikk med måling og resultatlister. Men ut fra alle timene med taler som jeg hørte på FN-møtene, er jeg ikke i tvil om at Norge er et av landene som kommer aller nærmest i å gjennomføre «gullstandarden» i UNGASS-dokumentet, om man kan si det slik.
International Drug Policy Consortium gjorde et interessant forsøk på en rangering da de i 2021 offentliggjorde Global Drug Policy Index. Der rangeres tretti land fra hele verden ut fra 75 ulike indikatorer som fokuserer på «skadereduksjon». Norge ble rangert som nummer 1!
Botnen bruker overdosetallene for å bevise at norsk politikk har spilt fallitt. Det er veldig vanlig med denne kortslutningen, men den blir ikke riktigere av den grunn. Det vi ofte opplever, er at det drives politisk hokus-pokus med overdosetallene. Hvis du bare er i stand til å si eller skrive «overdose» eller «overdoseversting», er man plutselig blitt ekspert og man kan foreslå hva som helst av tiltak, mange av dem med mikroskopisk mulighet for å løse overdoseproblemene.
Ta rusreformen. Den ble solgt inn som tidenes helsereform og veldig ofte med henvisning til overdosetallene. Politisk hokus-pokus! Den viste seg å være en helsereform uten helseinnhold. Det er ikke påstått med ett ord i rusreformutvalgets rapport eller regjeringens forslag noe som tilsier at den vil ha virkning på overdosetallene. Det er bare å søke i dokumentet fra utvalget. «Overdose» kommer opp 60+ ganger, men som oftest med henvisning til handlingsplanene for overdoseforebygging, mao. ikke noe nytt.
Overdoseproblemet er sammensatt, skiftende, og vi kan ikke forklare alle endringene. Tallene ser ut til å leve sine egne liv, uavhengig av politikken. Å forklare de 363 overdosetilfellene i 2023 med at vi har en AP/SP-regjering er helt skivebom. Overdosetallene begynte å økte tidlig på 90-tallet, uten at noen har klart å finne en sikker forklaring på hvorfor. Alle regjeringer siden den tid har strevet med overdoseproblemet. Det toppet seg i 2001 med 411 dødsfall da KrF, H og V satt i Bondevik 2-regjeringen. Siden har varierende regjeringer opplevd årlige tall på pluss/minus 300 dødsfall.
At en avkriminalisering eller legalisering skulle være løsningen slik Botnen foreslå, er veldig usannsynlig. I hvert fall ut fra erfaringene fra de to store real life-forsøkene som vi nå ser i USA og Canada. De to landene opplever nå tidenes overdosekrise på legale smertestillende midler mens cannabis i stor grad er legalisert. Det er ikke dekning for å påstå at legaliseringen er årsaken til overdose-katastrofen i de to landene. Men man kan heller ikke si at legalisering av cannabis har bidratt til å løse problemet. Mer målrettede tiltak må til.