Jo med «mer inspirasjon hos elevene» og tilpasset undervisning. Et drømmesenario.
Kjære kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, (jeg henviser til spørretimen) du er helt klart inne på noe her. Jeg regner med at du er klar over at det er fullt ut mulig å inspirere elever ved å la dem ta med skolen ut av klasserommet?
Det er vi noen rideskoler i Oslo som har gjort, sammen med enkelte skoler. Vi har tilbudt et opplegg som gir læring i livets skole: lederskap, planlegging, empati, omsorg, samhold, grensesetting, tilstedeværelse, selvstendighet, orden, punktlighet, analysere, tålmodighet, selvbeherskelse, systematisering, mestring, måle liter og kg, lese skjemaer og tabeller. For ikke å snakke om at man utøver fysisk aktivitet. I stallarbeidet må man feie, møkke, bære, spa flis, tømme vann, leie hester, og det må man bevege seg for å gjøre. Jeg mener det er bedre enn noen gymtime, fordi man er engasjert og tiden flyr. Ridningen, det å sitte på hest, gir økt balanse, bedre koordinasjon, styrke kjernemuskulatur, bedrer kroppsspråk og konsentrasjon. Dette er det forsket på, så det er ikke luftslott.
Flere skoler har rost opplegget etter å ha prøvd det på Alna Ridesenter, Stovner ridesenter, EKT ridesenter og på Søndre Aas Gård som har holdt på i over 15 år! Med resultat: motiverte skoleunger som har lærere som kobler oppgavene i stallene opp mot skolearbeid.
Nå må jeg nevne at jeg ikke snakker om klassebesøk på ridesentre for å klappe hester, men en regelmessig skole utenfor klasserommet en gang i uken for sårbare klasser/elever.
Sett av penger på budsjettet til det skolene trenger for å kunne bruke denne tjenesten. De trenger en lærerstilling som kan deles på flere ridesentre og litt ekstra i potten til ridesentrene. Det er ingen ridesentre som har fullt på dagtid, og det vil bli en vinn vinn situasjon.
Hva koster det samfunnet å ha en ungdom som ikke bidrar, kanskje for resten av livet. Hva ville det kostet å holde mange fler i skolen og være motiverte slik at de resten av livet bidrar til fellesskapet? Det koster knapper og glansbilder i et par skoleår, i forhold til det de som faller utenfor vil koste på sikt. Og så klart man ikke når frem til alle, men ring meg gjerne så skal jeg fortelle hvordan man når ganske mange av de i faresonen. Selvsagt er ikke alle som trives blant dyr på et ridesenter, men kanskje man kan tenke andre aktiviteter også, slik at det blir et mangfold av «fag» å velge i, og man fanger opp enda fler? Men det krever inspirerte lærere (og de finnes) og ikke minst litt penger (som også finnes). For det er penger som man tjener inn i det lange løp. Den aller største gevinsten er lykkelige barn.
Vi på ridesentrene brenner for å utnytte hest til samfunnsnyttige oppgaver. Og dette er en, i høyeste grad, samfunnsnyttig oppgave. Vi har hestene og de er klare til innsats.