DET ER LØRDAG ettermiddag, en time før stengetid, og de fleste er travelt opptatt med handling og forberedelser til den store dagen, 17. mai.
Vel oppe i leiligheten kikker jeg glad og fornøyd ut av vinduet. Smilet og gleden min går raskt over til bankende puls og et engstelig blikk på det som skjer utenfor.
En gjeng med gutter i alderen 12-15 år, etter det jeg klarer å bedømme, går med raske og bestemte skritt forbi blokken min. Da det like etter kommer stormende ut fra og rundt sentret nye horder på tilslutt 50-70 ungdommer, har jeg fått nok.
Jeg tenker med gru på den eller de, som nå skal få unngjelde, kikker ut en gang til og ser de samme løpe tilbake i alle retninger.
Sirener høres øyeblikkelig og politibiler sirkler nå rundt hele kvartalet på jakt etter ungdommene.
Jeg får på meg skoene, går ut og spør noen damer som står og skravler sammen, bærende på Meny-poser ved barnehagen.
Hva har skjedd? Det var over på et øyeblikk. Ingen har sett noe, ingen vet noe.
JEG ER BEKYMRET for ungdommene våre. Like etter kjører jeg til Tveten gård der det nettopp ble holdt en fantastisk fest, kalt Festen etter fasten. Som leder av Tveten gårds venner, har jeg vært innom gården hver dag for å se på monteringen av scenen og snakke med de involverte i programmet.
Oppdager noen ungdommer, men det er umulig å vite om de var med på dette. Går bort til dem og vi prater sammen i noen minutter.
– Hvordan går det? Har dere noe å gjøre? Hva liker dere å gjøre? Hva savner dere av aktiviteter?
– Sånne greier, vet du, sånne blå og røde ringer man kan gå på, det er et sånt spill, vet du.
– Ja, og så liker vi bordtennisbord. Eller i hvert fall et sted å være.
– Ja, det høres greit ut, sier jeg, vi må prøve å få til noe fint, så vi kan si at Tveita og Groruddalen er verdens beste sted å bo med verdens beste barn og ungdommer, ok?
– Hvis vi får til noe sånt, må dere hjelpe til, bli med og gjøre det fint med å male, bære varer inn og sånt, ikke sant?
– Ja, selvfølgelig!
KONTRASTEN VED denne samtalen og hendelsene rett før, kunne ikke vært større etter den flotte festen på gården og ikke minst programmet «Klassequizen» en time senere samme kveld på NRK. Der blir 10. klassingene spurt om hva de gjør på fritiden: Spiller i korps, synger i kor, danser, rir, trener osv…
Jeg vet at vi har en pandemi og at mange aktiviteter er satt på vent, men det koster ikke noe å snakke med hverandre, følge litt med på hva som skjer med barna og ungdommene når de går ut.
De er kreative. Det må foreldrene vite. De møtes via chat på noen minutter, og gjerne på tider da ingen aner uro, og er vel hjemme igjen før kvelden starter. Da har skaden allerede skjedd.
DET ER EN FLOTT fotballbane på Tveita og en ballbinge like ved. Ellers er det absolutt ingen ting som byr på av hyggelige aktiviteter. Hva med noen treningsapparater? En skateramp? Og is på banen om vinteren? Med gratis lån av skøyter? Det koster så lite og gir så mye.
Da vi skulle oppgradere Tveten gård, bestemte jeg meg rask for å involvere ungdommene på Hellerud videregående skole, i stedet for å bestille varene fra et profesjonelt firma.
Jeg troppet opp på snekkerverkstedet på skolen med bestillingslisten, og fikk aksept hos avdelingsleder.
Nå kan ungdommene stolt vise venner og familie det de har laget: Et stort flott postkassestativ ved oppkjørselen til gården, en stor informasjonstavle som også skal inneholde en lånebod for bøker og aviser, og snart utvidelse og forbedring av scenen midt på plassen. I tillegg sa elevene at de kan lage kjepphester til de minste og stylter til de større barna.
Det gjelder å bry seg, det gjelder å veilede, det gjelder å bryte den berømte sirkelen. Lære ungdommene at de må bryte sirkelen, si nei til vold og hat og si ja til samhold og kjærlighet. I tillegg til foreldre trenger de, og egentlig vi alle sammen, en tante, en onkel, en storebror, en storesøster, en nabo som spør om du vil bli med på tur, være med på en aktivitet.
Hilsen en samfunnsengasjert farmor