– Improvisasjon har fått mange geniale beskrivelser gjennom årenes løp og unektelig har det ledet til mange unike øyeblikk som ikke lar seg gjenskape. I tillegg har det ledet til mange flotte verk fra kjente og ukjente komponister. Det meste blir til via improvisasjon. Man kan improvisere med alt og alle. Vi improviserer med kor, sier Molvik.
Med det mener han at koret har en del gregorianske advents- og juleperler som de kan godt, i tillegg til en del julesanger som koret liker godt.
– Disse binder vi sammen i øyeblikkets følelser preget av dag, rom, tid, følelse og publikum. Sammensetningen blir en konsert vi ikke klarer å gjenskape.
– Dette er en av musikkens største gleder og en av grunnene til at musikk regnes som den fremste av alle kunstformer.
– Når musikken blir fanget… er den død. Hvem har sagt at musikk er kjedelig?, sier en entusiastisk og engasjert Hans Dur Molvik
FLØYTESPILL: Hans Dur Molvik er ikke bare en engasjert og dyktig dirigent, men også en dyktig fløytespiller.
– Repertoaret vårt er stort, men i improvisasjonens ånd må vi ta utgangspunkt i at veien blir til mens vi går den. Våre eneste regler er å starte med «Hodie» og slutte med «O helga natt», sier Molvik. Og slik ble det – nesten. «O helga natt» kom litt lenger fram og «Deilig er jorden» ble avslutningen.
Men aller først benyttet sokneprest Carsten Schuerhoff, som selv synger i koret, anledningen til å gratulere et av menighetens medlemmer, William Franck, med hans 83-årsdag.
Schuerhoff fikk også de mange fremmøtte til å bli med å synge bursdagen til ære for bursdagsbarnet!
Kjent start og avslutning
Som Molvik sier i sin kommentar, så startet det hele med innmarsj og «Hodie» i denne konserten som var en vakker blanding av gregorianske toner som etter hvert møtte både julesalmer og folkemusikk. Det vil si, publikum fikk allerede et møte med folkemusikken ettersom Hans Dur Molvik startet det hele med vakkert fløytespill.
Deretter kom velkjente «Nå tennes tusen julelys» der en av de unge koristene sang vakkert solo. Solosang i flere av sangene var noe som satte et flott preg på konserten.
«En krybbe var vuggen» fulgte deretter, og så fikk publikum høre «Puer natus in Bethlehem» ( Et barn er født i Betlehem).
Dette ble fulgt av «Veni, veni Emmanuel» og den alltid populære og særdeles stemningsfulle «Det lyser i stille grender» som trolig er et av dikteren Jakob Sandes mest kjente dikt som har en nydelig melodi. Salmen «Mitt hjerte alltid vanker» passer alltid inn i en konsert.
Det fulgte flere sanger, men vi nøyer oss blant annet med å fremheve «Maria gjekk i tornesnar», «Salve Regina», «Nicholae», «Stille nacht», «Puer Natus Est» og ikke minst «O helga natt», udødeliggjort av den store svenske tenoren og norgesvennen Jussi Bjørling, men denne gang i en versjon der en av korets unge sangere fremførte en solo som fikk kroppshårene til å reise seg.
Avslutningsvis ble det lagt opp til allsang med «Deilig er jorden», der Molvik arrangerte kvinne- og mannsstemmer blant publikum i forskjellige vers, mens koret ga en fin bakgrunn.
Nok en konsert både St. Hallvardguttene og Hans Dur Molvik kan være stolte av!