Ewy Halseth, leder Rådet for funksjonshemmede i Stovner bydel. Foto:
Ewy Halseth, leder Rådet for funksjonshemmede i Stovner bydel. Foto:Bilde 1 av 1

Refleksjoner:

Noen må kjøre bil

Det er vel ingen tvil om at vi alle ønsker en godt fungerende by der alle kan puste i renest mulig luft.

DERFOR VAR DET ikke overraskende å lese om en undersøkelse i Aftenposten for en tid tilbake som hadde fokus på at de fleste liker tanken på et bilfritt Oslo. 

Det kan se ut som «alle» kan enten sykle eller gå. For de fleste, som også har svart på meningsmålingen omkring dette, er etter det jeg antar, mennesker som ikke har noe problem med å vandre omkring i Oslo by uten noe særlig å bære på verken av fysiske gjenstander eller en kropp som ikke fungerer som alle andres. 

Det står i artikkelen at de som er spurt er valgt ut som et gjennomsnitt av befolkningen i forhold til kjønn, alder osv., men er det noen med funksjonsnedsettelser som har blitt spurt, og i tilfelle hvor representativt er resultatet av undersøkelsen? 

MENNESKER MED funksjonsnedsettelser, spesielt de som har en bevegelseshemning og er avhengig av å kjøre egen bil, får stadig økte problemer med både å komme seg fram til sitt bestemmelsessted i byen og få parkert bilen sin. 

Dette gjelder i de fleste tilfeller en bil de har fått tilskudd til fra staten nettopp fordi bilen for disse er regnet som deres offentlige kommunikasjonsmiddel da de ikke uten videre kan benytte trikk, buss, tog og t-bane. 

I tillegg til næringslivet, drosjenæringen og utrykningskjøretøy er denne gruppen avhengig av både fremkommelighet og parkering. 

I den undersøkelsen Aftenposten viser til er ikke mennesker med funksjonsnedsettelser nevnt med ett eneste ord. Har man en ledsager, bruker elektrisk rullestol, har manuell rullestol, kjempesterke armer og god teknikk, er det selvsagt enklere å ferdes i en by uten bil, men langt fra alle tilhører denne gruppen. 

MANGE OSLO-BORGERE med funksjonsnedsettelser som bor utenfor selve bykjernen har nesten gitt opp å benytte helsetjenester, kulturtilbud, butikker og serveringssteder i egen by nettopp fordi det er så komplisert å finne ut hvordan man løser forflytningen. 

Det blir for mye planlegging, plunder og heft å komme seg til byen. Vi hører også gjentatte ganger om mennesker som har vært tvunget til å snu og kjøre hjem igjen etter å ha forsøkt å finne parkeringsplass i nærheten av teater, kino der de har forhåndskjøpt billett, eller de kommer for sent til time hos lege eller tannlege i sentrum. 

Sjåfører som kjører store Taxi-biler for Transporttjenesten for funksjonshemmede (TT) har også gradvis økte problemer med å få stoppet for å hente eller bringe folk i nødvendig nærhet til det stedet de skal på grunn av stengte gater, innkjøringsforbud, sykkeltraseer eller gater med manglende parkeringsmuligheter. 

På denne måten hindres og diskrimineres mennesker med funksjonsnedsettelser i sitt daglige liv, både når det gjelder livskvalitet og andre nødvendige ærend i hverdagen. 

MANGE ORKER IKKE å «slåss» med en by der de ikke opplever at de er velkomne. De benytter heller gode tilbud i egne nærsentre i egen bydel eller i nabokommuner som Lørenskog og Skedsmo og andre steder der forholdene ofte er bedre lagt til rette. 

Dette taper næringslivet i Oslo på da de mister enda en kundegruppe, og vi som bor i Oslo kan ikke få brukt tilbud som finnes i vår egen by. Politikere og offentlige etater i Oslo hevder ofte i den offentlige debatten at alle skal behandles likeverdige borgere, uavhengig av etnisk bakgrunn eller funksjonsnivå uten at vi ser så mange synlige resultater av det. De få som forsøker å lytte til grupper med spesielle behov, og tar hensyn til dette i sitt arbeid, får kritikk for dette i avisartikkelen som beskriver denne nevnte undersøkelsen. Det hevdes der at byen derved ikke får oppnådd sine mål i forhold til bilfritt bymiljø. 

Alle må bli hørt og tatt hensyn til, også når mål skal settes. Derfor må det være mulig å justere målene slik at alle får en reell mulighet til å bruke byens tilbud.