Man har jo vært forberedt pådette i 15-20 år, at Grorud senterfra 1962 planlegges omformet tilet ganske gigantisk Grorud sentrum. Likevel får man bakoversveis når det enda en gang synes å bli virkelighet. Det har vært flererunder med planer, så har mangått inn i en behagelig dvale-periode på flere år.
Men denne gang er det nok mer realitet at en liten monsterby skal kunne innta Grorud, for å bruke et kanskje provoserende uttrykk.
Jeg påstår slett ikke at dagens senterområde hilser oss smilende velkommen hjem, når vi kommer nord fra, fra hyggeligere, grønnere omgivelse etter helg eller ferie, og svinger inn forbi Shell-stasjonen for deretter å forsere et parT-kryss med ofte tilløp til ymse trafikkaos. Forbedringspotensial Opplagt! Det er bare det at i politisk praksis betyr beliggenhet i et vedtatt knutepunkt at vi i dagens lett rufsete område kan få en massiv utbygging av boligblokker.
Knutepunktutbygging i nærheten av t-banestasjon og bussterminal, i det som til og med er et historisk veikryss, er isolert settgod miljøpolitikk, men når det nærmest er politisk enighet om at Oslos innbyggertall skal vokse inni himmelen, blir den slags utbygginger deretter.
Politisk er det visst bare en enslig svale som Mimir Kristjánssonsom har tort å stille spørsmålet om Oslo blir noen bedre by å leve i ved stadig å vokse. (Aftenposten kronikk 9. febr. 2021). Kanskje var et tall på 400.000 innbyggere, som Oslo hadde stabilt i en årrekke, et mer ideelt tall?
Fra beboermøtet i aulaen på Grorud skole, der utbyggingsplanene ble presentert. Egil Bendiksen sitter foran til venstre.
Synspunktet ble raskt imøtegått av blant andre vår byrådsleder Raymond J, som hoderystende fortalte oss hvor positivt det var at byen vokser, gjentatt senest iAftenposten for få dager siden, om at «alle vil ha boliger, meningen vil ha naboer», og at derfor må noen fakkeltog mot utbygging tape.
Byen har boligmangel, derfor er det helt urealistisk å stoppe veksten, ja, vel – men på et eller annet tidspunkt må man stoppe av rent fysiske begrensninger. Da vil ytterligere utbygging føre til så dårlig bokvalitet for både gamle og nye innbyggere at man i større grad må tenke en mye mer fellesareal- og transportplanlegging i en Stor-Osloregion. Noen av oss mener at vi er på det punktet for lengst. Og hvis man en gang får liv i Follobanen og tilsvarende baner, er det kort vei til Ski og tilsvarende steder.
I Grorud bydel ser vi allerede stygge eksempler på vekstpolitikken. Fakkeltoget mot O-blokka bak Rødtvet kirke var av dem som tapte (men utbyggingen heldigvis så langt lagt på is). Når man sitter på t-banen forbi Ammerud stasjon, stiger det for tida opp en koloss av et bygg som man nesten føler skal ramle over linja, og stakkars dem som bor i blokka rett bak, som ikke skal få se sola særlig ofte i framtida. Også i senterplanene er det tydeligvis uinteressant at folk i eldre boliger på baksida blir skyggelagt. Det gjøres stort positivt nummer at de høyeste av de nye blokkene kommer bakerst, så de foran får nok sol(!)
Folkemøte og ideverksted, deltakelse og medvirkning – få et eierforhold til prosjektet. Hyggelig det, og sikkert delvis godt ment fra utbyggersida. Likevel vet de nok også godt hva de gjør ved å prøve å få folk til å se noen gode frukter av utbyggingsprosjektet, bli delaktige, kanskje få oppfylt noen ønsker og dermed at de brysomme fakkeltogene kan bli mindre og svakere, kanskje helt fraværende.
På det aktuelle folkemøtet trodde de visst at de hadde trollbundet salen – inntil Bodil Nordvik under runden for ytringer fra lokalbefolkningen uttrykte følgende: «Grorud senter er ferdig utbygd. Det er mer enn nok blokker i Groruddalen».
Endelig var det noen som fikk fram det som veldig mange faktisk mener, når man snakker med sine naboer. Folk uttrykte sitt tydelige bifall og man følte nesten at det kom et sukk fra de hyggelige utbygger-representantene der fremme.
Så kan man jo lure på om det er med de to alternativene som med 70-åras utbygging av norske vassdrag til kraftproduksjon. Utbyggerne hadde vanligvis et helt urealistisk storutbyggingsalternativ, kanskje med total tørrlegging. Så endte de på noe mindre og som de egentlig hadde regnet med, som fortalte folket at de hadde redusert planene og tatt en rekke miljøhensyn. Dermed kunne de kanskje unngå at det ble vedtatt noe som var enda mer redusert.
Men uansett – i begge Grorud sentrums-alternativer planlegges det en mur av ruvende blokker ut mot Alnas grøntområder, ut mot nord og vest – i et av delområdene på senteret som vel de aller fleste har tatt som gitt måtte være ferdig utbygd. Her er det liten tanke på landskapshensyn, som iallfall mentalt kan føre til at det grønne beltet langs Alna føles som en sammenklemt korridor, et belte som ellers strekker seg fra Grorud jernbanestasjon og fram til Lillomarka.
Lokalkunnskapen er foreløpig dårlig hos planleggerne. Registrert kulturminne – det gamle steingjerdet langs den gamle veien til tidligere Monsebråten gård synes å skulle gå med i dragsuget, om man finstuderer kartene, der ny og utvidet vei ser ut til å havne litt inn i Rosenbergskogen. Eventuell barnehage under fjellveggen innerst i Hagaløkka vil i tilfelle kreve rassikring og kan føre til at enda en del av Ravnkoll-bergveggen blir ødelagt av et heldekkende sikringsnett, som ved Grorudhagen lenger opp i Bergensveien.
Mens Grorud sentrumsplan anno 2007 hadde utbyggingsplaner helt ned mot Alna, har man heldigvis skjønt litt mer denne gangen. Likevel prøver man å få arealet til å svelle ut i kantene mest mulig. Hvis en skulle anse det som politisk urealistisk at det ikke blir noen som helst utbygging, ville jeg nok foretrekke at et antall nye senterboliger konsentrerte seg lenger inn fra kantområdene mot Alna og Rosenbergskogen/Monsebråten, selv om jeg primært gjerne skulle ha den foreslåtte parken til Leif Runar Forsth på Shelltomta.
Det er uansett godt at man endelig i planene tar på alvor behovet for lekeareal på sentret. Her er det bare å minne om at det åpne og sentrale park- og lekeområdet, som var riktig trivelig, ble erstattet av dagens innelukkete senter rundt tusenårsskiftet, til fordel for flere butikker og faktisk møteplasser. Dette innendørsarealet ble jo faktisk også en trivelig lokal møteplass, men det er utrolig at det i over tjue år har vært total mangel på lekeplass og grøntareal innenfor senterområdet for dem som bor der.
Grorud pr. i dag har betydelige sosiale kvaliteter. Som følge av at det er et gammelt tettsted med røtter i stein- og klesindustri alt på 1800-tallet og med egen skole og kirke ca. 1900, fungerer Grorud nesten som en bygd i byen, hvor svært mange kjenner hverandre og hvor nærsenteret bidrar positivt med sine begrensede dimensjoner.
Det lokale 17. mai-arrangement er levende bevis på situasjonen beskrevet ovenfor. De eldre samles på nærsenterets kafé og benytter ellers eldresenteret på Rødtvet. Grorud skole og flerbrukshuset er andre sentrale arenaer, og også Grorudveien 3 og 5 som sosial møteplass og også med steinhoggermuseum bidrar svært positivt. Så får vi også håpe at en nedgradert Trondheimsvei etter hvert vil kunne binde de to atskilte delene av Grorud sammen igjen.
Flere møteplasser, minglesoner og urbane kvaliteter er ikke nødvendigvis det eneste saliggjørende for et godt sted å bo. Mange av oss har valgt bosted her fordi vi jobber i Oslo og at vi på Grorud samtidig kan nyte Lillomarka og Alnanatur nesten fra dørstokken – for markagrensa synes heldigvis å stå sterkt pr. i dag. Og om vi vil glede oss over mer ekte urbane kvaliteter med tilhørende kulturinstitusjoner, er det bare en kort t-banereise unna.
Grorud sentrum